Sensurert av nyhetens interesse

Leste en kronikk i Aftenposten i dag om hvordan den ytre høyresiden føler seg sensurert og utestengt av den venstrevridde eliten i norsk politikk og media, eller i hvert fall hvordan de påberoper seg å være sensurert når de ikke får komme på trykk med sine meninger. Sensuren består vel i denne omgang av begrenset mulighet til å diskutere hvorvidt ABB hadde rett i sine vrangforestillinger om det norske samfunn.

Dette minnet meg om en annen diskusjon jeg så forleden dag, hvor det ble debattert hvorvidt aksjonen rundt Occupy Wall Street ble sensurert av verdens media og myndigheter da det ikke ble slått opp på forsiden av landets aviser. Opptil flere hundre mennesker var jo innvolvert i en demonstrasjon må vite, men siden de protesterte mot det etablerte og eliten ble de tiet i hjel.

Faktum, i begge tilfeller av påberopt sensur, er vel snarere at man ikke har nyhetens interesse og dermed ikke er så interessante å trykke. Vi vet stort sett alle hvor FRP står i innvandringspolitiske spørsmål, og at et par tusen amerikanere er forbannet på bankene sine er omtrent like nytt som at agurkene vokser best i sommersol.
Det er nemlig ikke slik at du blir sensurert fordi du ikke får raljeringen din på trykk i avisene, det er ganske enkelt ikke plass til alle som ønsker å mene noe om ett eller annet. Da må man prioritere, og noen havner nederst i bunken. I de foregående tilfellene er det klart for de fleste at det kan være greit å få 22.7 litt på avstand før man begynner å diskutere den ikke-vestlige innvandringen til Norge, det var jo faktisk dette ønsket om å få kjølet ned hjernebarken litt som bidro til at den norske håndteringen av terroren ble så veldig annerledes enn George Bushs cowboyrespons etter 11.9.
Når det gjelder Wall Street var nok nordmenn flest mer opptatt av den greske statsgjelden enn enkelte amerikaneres ønske om å avskaffe finanssektoren. Særlig når demontrasjonen tilsvarte 15 mennesker med plakater på stortingsplenen, det er sjelden disse får overskrifter også.