Den store stygge staten?

Advarsel: Jeg tenker nå å uttale meg om ting jeg vet svært lite om...

Politi, forsvar og rettsvesen trenger vi. Alt annet kan kuttes, med ostehøvel eller øks.
Dette var en av kommentarene til et innlegg i Aftenposten om kutt i offentlige utgifter, og kom så vidt jeg kunne forstå fra en aktiv libetarianer (eller hva de nå egentlig kaller seg, disse som vil avskaffe stort sett alle statlige organer utenom de ovennevnte). 
Jeg må medgi at tanken kan være fristende; en skatteprosent på 5-10 eller deromkring, effektiv privat drift av sykehus, veier, skoler og pensjon, og minimal statlig inngripen i hverdagen. Særlig blant ungdommen ser jeg jo at dette kan virke fristende, men innerst inne mener jeg at hele ideen er fullstendig på trynet. At sykehus og skoler kan fungere godt i den private sfære har jeg førstehåndserfaring fra, men jeg vet samtidig at denne skolen også hadde solide offentlige tilskudd. Legg til midlene fra Lånekassa som flere av elevene nøt godt av som borteboere, og totalbildet blir langt mindre privatisert. Så hva ville vært konsekvensen av at denne skolen var helt privat? Det er jo ingen tvil om at skolepengene ville vært høyere, men privatistenes løsning vil jo være at foreldrene også  betaler mindre skatt og dermed ville vært i stand til å sende barna dit alikevel. Min mening er at dette er en svært så enkel, og naiv, forklaring. For det første antar man at foreldrenes skattelette vil tilsvare økningen i skolepenger, en antagelse jeg er svært sikker på at ikke er korrekt i alle tilfeller. 
Privatisering av veier og veidrift anser jeg for å være en ide noen har funnet på bunnen av en svært stor konjakkflaske. Særlig siden jeg innbiller meg at mange som er i mot statlig inngripen også er motstandere av bompenger. Privat veidrift vil ha en eneste inntektskilde - bompenger. Privat veidrift vil også gjøre en kost/nytte-beregning av hver meter vei, noe som sannsynligvis vil medføre at vi får vei rundt Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger, og hovedvei mellom disse. I Finnmark og på Vestlandet vil det neppe være asfalt å finne, utenom til enkelte industrisentra. I et samfunn uten statlig inngripen vil det heller ikke være noen reguleringer som medfører at inntektene må gå til vedlikehold av vei, eller stå i forhold til vedlikeholdet. Populære strekninger vil kunne få høyere pris, fordi man ser muligheten til profitt - for ikke å snakke om hva som kan skje der det ikke finnes alternative veier. Jeg mistenker også at dagens kladdestrategi vil fremstå som visjonær og sammenhengende den dagen 14 forskjellige aktører skal ruste opp E6, basert på hver sine foretrukne veibredder, skulderbredder, asfalttyper og vedlikeholdsstrategier. 

Som sagt, dette er ting jeg ikke har satt meg særlig inn i, det bare fremstår som svært så idealistisk og lite gjennomtenkt... På den annen side, jeg mener ikke at dagens løsning er ideell, men mer om det  en annen dag.

God taper, dårlig taper eller bare taper?

Bare en aldri så liten observasjon...
Leste nettopp en artikkel hvor treneren til Justyna Kowalchyk sier at han ikke orker mer og vil gi seg etter OL i Sorsjy. Han mener at Kowalchyk gjorde alt feil og ikke ville høre på støtteapparatet, og at VM dermed ble en fiasko. Kowalchyk selv er uenig, og mener hun vant et sølv.
Jeg har ikke her tenkt å gå inn på kritikken som har kommet mot trenerens fokus på kritikk i stedet for støtte etter dårlige løp, bare påpeke at den gamle håndballbamsen Trepilov tidligere har vist at det er flere veier til rom.

Jeg har mer lyst til å fokusere på Kowalchyks uttalelse om at hun vant sølv. Etter hva hun har vist før i år, ikke minst i Tour de Ski burde hun ha langt høyere ambisjoner enn å være fornøyd med ett sølv. Hun sto attpåtil over en distanse for å være ekstra godt forberedt til tremila. Et gammelt idrettsordtak sier at ønsket om å vinne må være større enn frykten for å tape, men samtidig blir du aldri best viss du er fornøyd med å være nummer to.

Så da kan vi jo undres, var Kowalchyk en god taper som innså at hun møtte sin overkvinne, eller var hun rett og slett innstilt på å tape uansett?

PS: Jeg har ikke dobbeltsjekket hverken Kowalchyk eller Sorsjy, så bær over med eventuelle skrivefeil. Jeg går ut fra at mine lesere er oppegående nok til å forstå hva jeg mener...

På tide å stikke fingeren i matjorda

Diskusjonen rundt det norske landbruket har pågått i mange år. Priser, nedbygging av matjord, nedleggelse av gårder, kvalitet, kvantitet og tollsatser er alle temaer som har blitt heftig debattert, uten egentlig å komme noe sted. Siste tema ut er kraftfor. Norsk kjøttproduksjon er avhengig av soya fra Brasil, og plutselig er også sommerkotelettene en fare for regnskogen.

Jeg har tidligere snakket om at en sammenligning av priser og hvor stor andel av inntekten som går til mat må ta høyde for hva man handler - det er forskjell på en halv kilo kjøttdeig og en halv kilo parmaskinke. I denne omgang har jeg en annen oppfordring:
Det er på tide å innse at Norge ikke er selvforsynt med mat, og vi vil neppe bli det med mindre vi legger ned noen av de større byene og tvangsflytter folk ut på landet. Sist gang jeg så tall var selvforsyningsgraden under 50%. Hvordan man kommer frem til disse tallene vet jeg ikke, men jeg ville ikke bli overrasket om realiteten viser seg å være enda verre. Blant annet fordi uten importerte soyabønner vil antall kilo kjøtt produsert hvert år gå ned, samtidig som behovet for for til kjøttproduksjon stiger. Det er heller ikke uten videre man kan gå over fra kjøttproduksjon til å dyrke korn eller grønnsaker. Både fordi det tar tid å omstille driften, men i store deler av landet er det faktisk ikke et realistisk alternativ. På mitt eget hjemsted holder man sau på gårdene. Dyrking av korn kan man bare glemme, det som dyrkes på gårdene er i hovedsak gress som skal brukes til vinterforing av dyrene.

Likevel fortsetter man en landbrukspolitikk med en målsetning om selvforsyning som etter hvert fremstår som fullstendig urealistisk, særlig når man blander det med en distriktspolitisk målsetning om flest mulig gårder. Første steg for å få en høyere selvforsyningsgrad burde jo være et så effektivt jordbruk som mulig. Det vil innebære færre og større gårder, ikke mange småbruk. Se samtidig realiteten i øynene, skal Norge være selvforsynt vil det være gjennom fisk og sjømat, da kan man heller vinkle landbruket mot produksjon av kvalitetsvarer og bruke ressursene på å sørge for at man har gode avtaler for kjøp av den maten vi trenger fra utlandet. Reduksjon av tollsatsene vil gjøre Norge til et attraktivt land, en befolkning med høy kjøpekraft og høy bevissthet om mat ville være en drøm for mange av verdens produsenter.