Lenge siden forrige innlegg nå, og ikke akkurat noen suksessoppskrift for å få lesere på bloggen det...
Men, ny dag og nye muligheter, og når jeg nå først har muligheten til å stille spørsmål ved folks intelligens så gjør jeg det.
Denne gangen er det Kari Jaquesson jeg tenker å la det gå utover. Kari er for så vidt en oppegående, sunn og veldreid dame, men i de siste dagers disputt med Jørgen Foss gir hun inntrykk av å leve i sin egen lille sunnhetsboble.
Denne artikkelen hos VG viser for meg tydelig at Kari ikke har skjønt problemet rundt overvekt, matmerking og kostholdsråd. Jeg er for min egen del helt enig med Jørgen Foss. Nøkkelhullsmerket er idiotisk, og markedsføringen er egentlig enda verre.
Meningen med nøkkelhullsmerket er ikke å identifisere sunn mat, men å identifisere de sunneste alternativene i en produktgruppe. Snacks og lignende får ikke nøkkelhull da de ikke er sunne, mens frukt ikke får nøkkelhull fordi alle alternativene er like sunne. For så vidt greit; forstår man systemet kan man velge den merkede pizzaen, vel vitende om at den fortsatt er usunn, men i alle fall mer sunn enn den umerkede pizzaen.
Problemet, som Kari virker ute av stand til å sette seg inn i, er at folk oppfatter nøkkelhull som en merking av den sunne maten. De fleste vil være enige om at Fjordland nok er sunnere enn frossenpizza, men mange forbrukere vil oppfatte det motsatt. Mat med nøkkelhullsmerke er sunnere enn mat uten.
For Karis del tror jeg problemet bunner i et rosenrødt syn på tilværelsen, for alle er like vel bevandret i ernæring som henne. Da gir både kostholdsråd og nøkkelhullsmerking mening. Realiteten, kjære Kari, er at folk flest ikke vet stort mer enn at fisk og frukt er sunt, McDonaldsburgere er usunne, og fiskepinner er en fisk. Når disse menneskene skal legge om til et sunnere kosthold drikker de light-brus, spiser fiskepinner og nøkkelhullsmerket frossenpizza, og legger litt banan på nugattiskiven sin.
Så stå på Jørgen! Jeg støtter deg, og selv om jeg er litt tung er jeg ikke tjukk, så da er det fritt fram for å si meg i mot. Til Kari vil jeg bare anbefale å ta seg en tur på Burger King i stedet for helsekostbutikken, der finner du den gjengse nordmann - og der kan du få litt mer kjøtt på beinet til neste gang du skal uttale deg om hva folk vet om sunn mat.
onsdag 26. september 2012
tirsdag 12. juni 2012
Kommisjon til besvær
I pappapermens hektiske hverdag kom en regnværsdag ganske beleilig i forhold til å kunne ha dagens vitneprov fra rettsaken mot Anders Behring Breivik summende i bakgrunnen. I motsetning til Professor Kringlen var Professor Torgersen både underholdende og informert. Han hadde åpenbart lest begge rapportene, og det såpass tett opptil sitt vitneprov at han ikke stadig måtte svare at det kunne han ikke huske. Torgersen gav også inntrykk av å være ydmyk, og uten å forvente at hans autoritet skulle frita ham for ubehagelige spørsmål. Tvert i mot, han virket å fryde seg over spørsmålene - og muligheten til å snakke om sine interesser. Som han også sa i intervjuet med NRK etter vitneprovet, han hadde jo fulgt deler av saken på grunnlag av generell interesse.
En som hverken virket ydmyk eller veltilpass i vitnestolen var lederen av Rettsmedisinsk kommisjon, Tarjei Rygnestad. Han likte dårlig at man stilte spørsmål ved kommisjonens saksbehandling, og ting ble absolutt ikke noe bedre når bistandsadvokat Larsen hadde vansker med å forstå at "bemerkninger" innebar det samme som "vesentlige mangler". Ut fra hans forklaring foreslår jeg at Den Rettsmedisinske Kommisjon endrer navn til Det Rettsmedisinske Supperåd.
Men, jeg kan faktisk forstå Rygnestad. Når man sitter i rettsalen og skal forsvare et slett arbeide hvor man vet at man har gått i baret er det fort gjort å bli både irritabel og påståelig. I tråd med flere av de herrer professorer - så vidt jeg har skjønt alle utenom Torgersen - har også jeg noen teorier basert på løst sammenfattede observasjoner og fakta. Saksgangen i utforming og behandling tror jeg har vært omlag slik:
- Huseby og Sørheim har, nærmest før de fikk oppdraget, kommet til at ABB åpenbart må være gæærn. Huseby har selv uttalt at han aldri var i tvil, men desverre var tvilen forsvunnet før observasjonen startet. Huseby og Sørheim har således utarbeidet en rapport med det formål å påvise paranoid schizofreni. Og som de fleste vet, har du konklusjonen klar på forhånd finner du som oftest de argumenter du trenger. Det er den samme metodikken ABB benytter for å forsvare sine teorier.
- DRK har utført et venstrehåndsarbeide med den rapporten fra Huseby og Sørheim. Det har vært uenighet, men denne har blitt overkjørt fordi man anser det som viktig, og prestisjefylt, at rapporten enstemmig godkjennes. Man kjenner jo Huseby og Sørheim, og de pleier jo å gjøre et skikkelig arbeid. I tillegg blir det sjelden stilt spørsmål ved den rettspsykiatriske konklusjonen.
- Kaos bryter løs. Eksterne eksperter slakter rapporten, og det går så langt at en ny rapport bestilles. Nå er DRK i knipe, Rygnestad slo selv fast at deres arbeide var avsluttet når en skriftlig evaluering av en rapport ble levert, og de har ikke mulighet til å ta opp igjen den første rapporten.
- En ny rapport kommer til DRK, som nå virkelig lar det gå prestisje i sin utalelse. Når de har godkjent en rapport uten bemerkninger må jo en motstridende rapport være mangelfull. Moooot normalt ber de ikke om en, men to tilleggserklæringer - med i hvert fall forskjellig innhold i detaljene. De overlater i tillegg til retten å avgjøre om de sakkyndige har gjort en skikkelig jobb - "til etteretning" fikk plutselig en ny betydning.
Alt i alt, kommisjonen har godkjent den svake rapporten, underkjenner den velskrevne rapporten, og nekter å innrømme sine mangler. Men, en mangel er jo bare en bemerkning - og som Rygnestad bemerket "jeg kan bare beklage at du oppfatter det slik"
En som hverken virket ydmyk eller veltilpass i vitnestolen var lederen av Rettsmedisinsk kommisjon, Tarjei Rygnestad. Han likte dårlig at man stilte spørsmål ved kommisjonens saksbehandling, og ting ble absolutt ikke noe bedre når bistandsadvokat Larsen hadde vansker med å forstå at "bemerkninger" innebar det samme som "vesentlige mangler". Ut fra hans forklaring foreslår jeg at Den Rettsmedisinske Kommisjon endrer navn til Det Rettsmedisinske Supperåd.
Men, jeg kan faktisk forstå Rygnestad. Når man sitter i rettsalen og skal forsvare et slett arbeide hvor man vet at man har gått i baret er det fort gjort å bli både irritabel og påståelig. I tråd med flere av de herrer professorer - så vidt jeg har skjønt alle utenom Torgersen - har også jeg noen teorier basert på løst sammenfattede observasjoner og fakta. Saksgangen i utforming og behandling tror jeg har vært omlag slik:
- Huseby og Sørheim har, nærmest før de fikk oppdraget, kommet til at ABB åpenbart må være gæærn. Huseby har selv uttalt at han aldri var i tvil, men desverre var tvilen forsvunnet før observasjonen startet. Huseby og Sørheim har således utarbeidet en rapport med det formål å påvise paranoid schizofreni. Og som de fleste vet, har du konklusjonen klar på forhånd finner du som oftest de argumenter du trenger. Det er den samme metodikken ABB benytter for å forsvare sine teorier.
- DRK har utført et venstrehåndsarbeide med den rapporten fra Huseby og Sørheim. Det har vært uenighet, men denne har blitt overkjørt fordi man anser det som viktig, og prestisjefylt, at rapporten enstemmig godkjennes. Man kjenner jo Huseby og Sørheim, og de pleier jo å gjøre et skikkelig arbeid. I tillegg blir det sjelden stilt spørsmål ved den rettspsykiatriske konklusjonen.
- Kaos bryter løs. Eksterne eksperter slakter rapporten, og det går så langt at en ny rapport bestilles. Nå er DRK i knipe, Rygnestad slo selv fast at deres arbeide var avsluttet når en skriftlig evaluering av en rapport ble levert, og de har ikke mulighet til å ta opp igjen den første rapporten.
- En ny rapport kommer til DRK, som nå virkelig lar det gå prestisje i sin utalelse. Når de har godkjent en rapport uten bemerkninger må jo en motstridende rapport være mangelfull. Moooot normalt ber de ikke om en, men to tilleggserklæringer - med i hvert fall forskjellig innhold i detaljene. De overlater i tillegg til retten å avgjøre om de sakkyndige har gjort en skikkelig jobb - "til etteretning" fikk plutselig en ny betydning.
Alt i alt, kommisjonen har godkjent den svake rapporten, underkjenner den velskrevne rapporten, og nekter å innrømme sine mangler. Men, en mangel er jo bare en bemerkning - og som Rygnestad bemerket "jeg kan bare beklage at du oppfatter det slik"
torsdag 19. april 2012
Luftslottet som smuldret
Anders Behring Breivik er inne i sin fjerde dag i retten, og den tredje dagen avsatt til hans forklaring. Aktoratet har grillet ham jevnt, og hans livsverk - det såkalte manifestet - er snart redusert til en gjennomsnittelig norsk skolestil.
Personlig har jeg fulgt saken med interesse, av flere årsaker. Jeg har en genuin interesse for jus, og de juridiske aspektene av saken er av en karakter man aldri har sett maken til her til lands. Det nærmeste blir krigsoppgjøret, men det var samtidig preget av en ganske annen tid og handling. Samtidig har jeg et ønske om å se hvem personen Behring Breivik er, hva som driver ham og hvordan han fremstår. I motsetning til de fleste jihadister og selvmordsbombere sitter vi med gjerningsmannen og kan få førstehånds opplysninger om hans motivasjon. Samtidig er dette en gjerningsmann som selv i stor grad har utformet sin ideologi, han er ikke hjernevasket av en organisasjon.
Så langt må jeg faktisk si meg skuffet! Rett nok har utdragene og kommentarene rundt det såkalte manifestet gitt en forsmak på hva som skulle komme, men en viss sammenheng og orden i sysakene hadde jeg forventet meg. Etter de første dagene er mitt inntrykk at vi her har med en sint og stakkarslig mann å gjøre. En mann med holdninger til muslimer og innvandrere jeg ville forventet fra avsidesliggende grender, som rått har svelget propaganda og oppdiktet statistikk av det kaliberet Hanne Nabintu Herland stadig serverer. Et eksempel er påstanden om at 90'000 norske kvinner er voldtatt av muslimske menn siden 1960. Selv de mest pessimistiske anslag over mørketall har problemer med å nærme seg dette tallet på totalt antall voldtekter i denne perioden, og da vet vi at de fleste voldtekter begås av norske menn...
Likevel, selv om fakta var tynne ville jeg tro at ideologien hans var gjennomarbeidet og standhaftig. Han har tross alt etter eget utsagn brukt 10-12 år på å utforme den. Resultatet? Hadde han fortalt at han bare satte seg og skrev det som falt ham inn underveis, for så å publisere uten noen tanke om korrektur og gjennomlesning ville jeg trodd ham. Enn oppsummering på lengde med dette blogginnlegget ville vært mer enn nok til å gjengi hans hovedmomenter, tar man i tillegg ut motsigelser og usammenhengende argumenter kan Behring Breiviks 1400 sider antagelig reduseres til et enkelt avsnitt, med større gjennomslagskraft.
Takket være utfyllende dekning og referater mener jeg nå å kunne se Anders Behring Breivik for den han er. En uutdannet fyr med høyere tanker om seg selv enn deltakerne i American Idol, som har forlest seg på fremmedordbøker og dropper buzzword på nivå med de beste. Han kunne antagelig glidd rett inn på de fleste trygdekafeer, hvor han kunne fantasert om å forelese i aulaen samtidig som han knapt klarer å forklare at han vil ha hvite sukkerbiter i stedet for brune.
Personlig har jeg fulgt saken med interesse, av flere årsaker. Jeg har en genuin interesse for jus, og de juridiske aspektene av saken er av en karakter man aldri har sett maken til her til lands. Det nærmeste blir krigsoppgjøret, men det var samtidig preget av en ganske annen tid og handling. Samtidig har jeg et ønske om å se hvem personen Behring Breivik er, hva som driver ham og hvordan han fremstår. I motsetning til de fleste jihadister og selvmordsbombere sitter vi med gjerningsmannen og kan få førstehånds opplysninger om hans motivasjon. Samtidig er dette en gjerningsmann som selv i stor grad har utformet sin ideologi, han er ikke hjernevasket av en organisasjon.
Så langt må jeg faktisk si meg skuffet! Rett nok har utdragene og kommentarene rundt det såkalte manifestet gitt en forsmak på hva som skulle komme, men en viss sammenheng og orden i sysakene hadde jeg forventet meg. Etter de første dagene er mitt inntrykk at vi her har med en sint og stakkarslig mann å gjøre. En mann med holdninger til muslimer og innvandrere jeg ville forventet fra avsidesliggende grender, som rått har svelget propaganda og oppdiktet statistikk av det kaliberet Hanne Nabintu Herland stadig serverer. Et eksempel er påstanden om at 90'000 norske kvinner er voldtatt av muslimske menn siden 1960. Selv de mest pessimistiske anslag over mørketall har problemer med å nærme seg dette tallet på totalt antall voldtekter i denne perioden, og da vet vi at de fleste voldtekter begås av norske menn...
Likevel, selv om fakta var tynne ville jeg tro at ideologien hans var gjennomarbeidet og standhaftig. Han har tross alt etter eget utsagn brukt 10-12 år på å utforme den. Resultatet? Hadde han fortalt at han bare satte seg og skrev det som falt ham inn underveis, for så å publisere uten noen tanke om korrektur og gjennomlesning ville jeg trodd ham. Enn oppsummering på lengde med dette blogginnlegget ville vært mer enn nok til å gjengi hans hovedmomenter, tar man i tillegg ut motsigelser og usammenhengende argumenter kan Behring Breiviks 1400 sider antagelig reduseres til et enkelt avsnitt, med større gjennomslagskraft.
Takket være utfyllende dekning og referater mener jeg nå å kunne se Anders Behring Breivik for den han er. En uutdannet fyr med høyere tanker om seg selv enn deltakerne i American Idol, som har forlest seg på fremmedordbøker og dropper buzzword på nivå med de beste. Han kunne antagelig glidd rett inn på de fleste trygdekafeer, hvor han kunne fantasert om å forelese i aulaen samtidig som han knapt klarer å forklare at han vil ha hvite sukkerbiter i stedet for brune.
torsdag 12. april 2012
Prisbeviste eller kvalitetsubeviste
Leste i dag et blogginnlegg Stuertsyndromet: Flukten fra svinekjøttet, eventuelt historien om en Roadtrip som er inne på mange av de samme tankene jeg selv har om norsk matvarehandel. Som jeg tidligere har vært inne på er jeg ikke så sikker på at det er de norske matvareprisene som gjør at nordmenn bruker lite av inntekten sin på mat, men at vi kjøper billig mat.
Svineinvasjonen er jo et tegn på dette; vi kjøper billig "entrecote" som ikke er entrecote. Så kan man spørre seg, er det nå faktisk etterspørselen som gjør svinekjøttet så populært i butikkhyllene? Jeg tror faktisk ikke det. Jeg tror etterspørselen skyldes at butikkene ønsker å selge svin heller enn storfe. Svin er billigere i innkjøp, det åpner for større marginer og lavere verdi på varelageret. Da reduseres også svinn dersom varer må kastes, og til tross for lavere omsetning kan butikken sitte igjen med høyere inntjening.
Norge har blitt et land av lavpriskjeder, butikker med råttent utvalg, ingen ferskvare og billige produkter. Kiwi slår stadig på stortromma med "helgetilbud", for min del har jeg stukket hånda ned i den kjøledisken for siste gang. Det de gjør er å selge tredjerangs kjøtt til annenrangs pris, men nordmenn flest går rett i fella og ser bare at det står biff på pakka. 14,90 for 160g "krydderbiff", det er under 100 kroner kiloen, og det finner du ikke ofte i den vanlige kjøttdisken. Med mindre butikken fører grytekjøtt da. To ganger har jeg kjøpt krydderbiff, kun fordi den første ble inntatt i en flyttesjau hvor jeg var mer opptatt av inntak en smak. Kjøttet var tørt, trevlete og absolutt ikke hva jeg forbinder med biff.
Tar du for deg en ordinær kokebok vil du også stadig oppleve at du ikke finner det du er ute etter. Enten det er fersk mozzarella til pizza, kjøtt til grillen eller noe mer spennende enn champinong og rød paprika. Selv noe så basalt som pølser er i hovedsak begrenset til grill og wiener, kanskje finner du bratwurst og løkpølse også. Vil du derimot ha litt skikkelig chorizo, krydret italiensk eller lammepølser så er det ut på tur igjen.
Svineinvasjonen er jo et tegn på dette; vi kjøper billig "entrecote" som ikke er entrecote. Så kan man spørre seg, er det nå faktisk etterspørselen som gjør svinekjøttet så populært i butikkhyllene? Jeg tror faktisk ikke det. Jeg tror etterspørselen skyldes at butikkene ønsker å selge svin heller enn storfe. Svin er billigere i innkjøp, det åpner for større marginer og lavere verdi på varelageret. Da reduseres også svinn dersom varer må kastes, og til tross for lavere omsetning kan butikken sitte igjen med høyere inntjening.
Norge har blitt et land av lavpriskjeder, butikker med råttent utvalg, ingen ferskvare og billige produkter. Kiwi slår stadig på stortromma med "helgetilbud", for min del har jeg stukket hånda ned i den kjøledisken for siste gang. Det de gjør er å selge tredjerangs kjøtt til annenrangs pris, men nordmenn flest går rett i fella og ser bare at det står biff på pakka. 14,90 for 160g "krydderbiff", det er under 100 kroner kiloen, og det finner du ikke ofte i den vanlige kjøttdisken. Med mindre butikken fører grytekjøtt da. To ganger har jeg kjøpt krydderbiff, kun fordi den første ble inntatt i en flyttesjau hvor jeg var mer opptatt av inntak en smak. Kjøttet var tørt, trevlete og absolutt ikke hva jeg forbinder med biff.
Tar du for deg en ordinær kokebok vil du også stadig oppleve at du ikke finner det du er ute etter. Enten det er fersk mozzarella til pizza, kjøtt til grillen eller noe mer spennende enn champinong og rød paprika. Selv noe så basalt som pølser er i hovedsak begrenset til grill og wiener, kanskje finner du bratwurst og løkpølse også. Vil du derimot ha litt skikkelig chorizo, krydret italiensk eller lammepølser så er det ut på tur igjen.
søndag 25. mars 2012
Ut å kjøpe babycall
Da vi skulle kjøpe babycall brukte vi ganske mye tid på å lese diverse anmeldelser, foruminnlegg og tester. Etter hvert gikk selv jeg, som selverklært teknonerd og dingsegal, i surr på krypterte forbindelser, frekvenser og tilleggsfunksjoner. Det er ikke småtterier man kan få med i en babycall. Videooverføring, vuggesanger, temperatur og så videre.
Etter snaut 9 måneder har jeg notert meg følgende behov:
- Lyd. Dette er selve essensen i en babycall, og fortsatt aktuell.
- Temperatur. Unger sover best på et kjølig rom, og temperaturavlesning kan gi en indikasjon på hvorfor h*n ligger så urolig. Dessuten kan det være greit å se at det er på tide å lukke vinduet før du legger deg.
- To-veis kommunikasjon. I alle fall hvis det er litt avstand mellom barnerom og soverom. Noen ganger passer det innmari dårlig å måtte gå ut i stua for å hente smokken som ble glemt igjen.
- Lyssignal. Noen ganger sitter man slik til at det kan være vanskelig å høre babycallen. Da er det innmari kjekt hvis foreldreenheten også signaliserer med lys at det er lyd.
Og det er egentlig det. Vuggesangene har jeg spilt to ganger, ingen av gangene lå knøttet på rommet sitt. Lysspillet har jeg så vidt brukt, men fant ut at en lampe var greiere. Video ble skrinlagt allerede før kjøpet. Ideen er for så vidt god, men tenk over to ting først:
1. Hvor ofte vil du egentlig slå deg til ro med hva du ser på skjermen når knotten lager lyd?
2. Hvordan har du tenkt å få plassert kameraet slik at du faktisk ser ned i senga og ikke bare i veggen ved siden av?
Vi har en Doro DM50, kjøpt på salg, og er strålende fornøyd. Den har alle de fire tingene vi bruker, et par vi ikke bruker, og ingenting vi savner...
Etter snaut 9 måneder har jeg notert meg følgende behov:
- Lyd. Dette er selve essensen i en babycall, og fortsatt aktuell.
- Temperatur. Unger sover best på et kjølig rom, og temperaturavlesning kan gi en indikasjon på hvorfor h*n ligger så urolig. Dessuten kan det være greit å se at det er på tide å lukke vinduet før du legger deg.
- To-veis kommunikasjon. I alle fall hvis det er litt avstand mellom barnerom og soverom. Noen ganger passer det innmari dårlig å måtte gå ut i stua for å hente smokken som ble glemt igjen.
- Lyssignal. Noen ganger sitter man slik til at det kan være vanskelig å høre babycallen. Da er det innmari kjekt hvis foreldreenheten også signaliserer med lys at det er lyd.
Og det er egentlig det. Vuggesangene har jeg spilt to ganger, ingen av gangene lå knøttet på rommet sitt. Lysspillet har jeg så vidt brukt, men fant ut at en lampe var greiere. Video ble skrinlagt allerede før kjøpet. Ideen er for så vidt god, men tenk over to ting først:
1. Hvor ofte vil du egentlig slå deg til ro med hva du ser på skjermen når knotten lager lyd?
2. Hvordan har du tenkt å få plassert kameraet slik at du faktisk ser ned i senga og ikke bare i veggen ved siden av?
Vi har en Doro DM50, kjøpt på salg, og er strålende fornøyd. Den har alle de fire tingene vi bruker, et par vi ikke bruker, og ingenting vi savner...
Nordmenn bruker en mindre andel av inntekten på mat enn i
Akkurat den påstanden er i mine øyne i stor grad misbruk av statistikk. Problemet er at man bare ser på hvor mye man bruker på mat, uten å ta i betraktning hva man kjøper.
Bare for å ta et eksempel ut av løse luften; hvis nordmannen kjøper servelat og italieneren Parmaskinke vil ikke en sammenligning av hvor mye de brukte på handleturen si noe som helst om prisnivået på maten i de to landene. Enda verre blir det hvis det viser seg at handleturen kostet det samme og man ser på andelen av inntekt. Joda, italieneren brukte en større del av inntekten sin på mat. Det betyr ikke at mat er billigere i Norge enn i Italia.
Bare for å ta et eksempel ut av løse luften; hvis nordmannen kjøper servelat og italieneren Parmaskinke vil ikke en sammenligning av hvor mye de brukte på handleturen si noe som helst om prisnivået på maten i de to landene. Enda verre blir det hvis det viser seg at handleturen kostet det samme og man ser på andelen av inntekt. Joda, italieneren brukte en større del av inntekten sin på mat. Det betyr ikke at mat er billigere i Norge enn i Italia.
At nordmenn bruker en liten del av inntekten sin på mat sier mer om gjerrige, matubevisste nordmenn enn om prisnivå. Lag heller en sammenligning ala BigMac-indexen - hvor stor del av inntekten din går med hvis du skal kjøpe hundre BigMac? Alternativt, lag to forskjellige handlekurver - en billig og en snadderfyllt, og se på hvor mye disse koster i de forskjellige landene. Bare ikke se deg blind på statistikker som ikke betyr noen verdens ting.
Og apropos: Statistikken viser også at i enkelte u-land bruker man 90% av inntekten sin på mat. I enkelte andre u-land lever man i selvforsynte samfunn og bruker 0% av inntekten sin på mat... Igjen må man se bak statistikken på det totale prisnivået og hva man bruker inntekten på. Hvis mat er det eneste som koster penger har det lite for seg å sammenligne med et land hvor 20-50% er avhengige av bil for å i det hele tatt ha noen inntekt...
onsdag 22. februar 2012
Husløs, adresseløs, samfunnsløs
Leste i dag en kronikk (Melbye) fra i forgårs som var bakgrunn for en kronikk (Viken) som ble publisert i Aftenposten i dag, og som jeg fant at stilte noen interessante spørsmål. Jeg er tilhenger av frihet og individualisme, men under den forutsetning at man ser den i sammenheng med samfunnet man lever i. Eller for å si det på en annen måte; er du tilhenger av et skattefritt samfunn kan du ikke samtidig være motstander av privat helsetjeneste.
Dette innlegget handler først og fremst om Melbyes kronikk. Vikens kronikk finner jeg, kanskje ikke helt på jordet, men den virker å ha hengt seg litt opp i tanken om frivillig vs ufrivillig husløs. Jeg er enig med Viken at en forherligelse av en husløs tilværelse er nokså selvsentrert, men jeg tror det er en ganske annen debatt.
Når man forfekter frihet og ønsker å løsrive seg fra samfunnet slik som Melbye gir uttrykk for gjør man en rekke valg. Argumentasjonen handler ofte om å kunne utfolde og utvikle seg selv, og ikke lenger være bundet av krav fra andre. Forlokkende tanker, men vanskeligere enn man kanskje skulle tro. Melbye hevder at et valg om å være husløs ikke er akseptert i samfunnet, og sammenligner det med å være frivillig barnløs. Hun har nok rett, men at man blir sett rart på hvis man frivillig bor på gaten er ikke så veldig merkelig. At det i det hele tatt er i ferd med å bli akseptert, at det faktisk er mulig, er et tegn på et samfunn som har utviklet seg langt. Man skal ikke mange år tilbake i tid før frivillig barnløshet og hjemløshet ikke bare innvirket på din anseelse, det kunne innvirke kraftig på din mulighet for å overleve. Går vi virkelig langt tilbake, til steinaldermennesker og huleboere, var det ikke et alternativ å melde seg ut av samfunnet. Sannsynligheten for å overleve alene uten stamme og hule var minimal. Jakt var i høy grad et lagspill, og når man samtidig skulle forsvare seg mot rovdyr, ta vare på ilden som var tent opp og gjerne samle litt frukt i tillegg ble livet vanskelig. Det var heller ikke gitt at man var velkommen i en annen hule for en natt eller to.
Så i det perspektivet er det ikke så veldig vanskelig å flytte ut i dag. Det som er vanskeligere enn før er å melde seg helt ut av samfunnet. Før var det så enkelt som å gå sin vei. Gikk du et par dager vekk fra hulen, lukket øynene og snurret til du falt for så å gå den veien høyre pekefinger lå, var det absolutt muligheter for aldri se et menneske igjen. I dag er dette verre, blant annet som Melbye påpeker fordi du må ha en adresse slik at staten kan få tak i deg. Og derigjennom kontrollerer deg.
Og det er på dette punktet jeg dels faller av lasset, og dels mener Melbyes frihet blir inkonsistent. Jeg faller av lasset fordi jeg har vansker med å se hvordan staten kontrollerer noen som helst gjennom å ha en adresse de kan sende ting til. Utover at de vet at du, sannsynligvis, dukker opp på dette stedet en gang i blant. Det kan jo hende adressen er til din mor, som så videresender posten til diverse poste restante adresser. Om du har en postboks må du innom, men Lånekassen ligger neppe i buskene utenfor for å sjekke om du faktisk har flyttet til Nord-Norge for å få redusert lånet ditt.
Inkonsistensen oppstår i det man ønsker å løsrive seg fra samfunnet, men fortsatt benytte seg av dets tjenester. Hvordan Melbye stiller seg i denne saken vet jeg ikke, men man risikerer å møte seg selv i døren jevnt og trutt. Som de nordmenn som ønsker å bo i Spania i stedet for i Norge, men som likevel ønsker å behandles i det norske helsevesen. Man har frihet til å bo året rundt i Spania, men ikke med de samme tilbud som når man bor i Norge.
Jeg lurer også litt på om det er bare den fysiske adressen som er problematisk for Melbye. Eventuelt hvilke store prinsipielle forskjeller hun ser på en postboks og en mailboks. I begge tilfeller har man oppgitt et sted å kontaktes, men ved å oppgi bare den ene ønsker man å kontrollere andre uten selv å bli kontrollert. Uansett vil begge deler legge føringer for hvor man kan reise, og hvordan. Det hjelper ikke å få all kommunikasjon via e-post hvis man ønsker å tilbringe 6 måneder på en øde øy. Det hjelper for så vidt ikke med postboks heller, så eksempelet er litt søkt. Derimot er muligheten for å få post til en adresse på landet i Kina sannsynligvis større enn muligheten til å få e-post skrevet på norsk.
Det er jo også slik at det ikke bare er "kjent" kommunikasjon som sendes ut. Joda, du vet når selvangivelsen kommer. Du vet sannsynligvis også at du har blitt tatt i en fotoboks og at det er bot på vei i posten. Det er litt verre å vite at sykehuset fant igjen celleprøvene dine i en fryseboks og at de nå har funnet ut at svulsten din var ondartet. På den annen side, som ufrivillig medlem av samfunnet vil du vel helst ikke at noen skal skjære i deg mens du sover uansett.
For min del skal gjerne Melbye få leve uten adresse, så lenge hun da heller ikke har noen forventninger om skoleplass, studielån, dagpenger eller anledning til å anmelde slusken som stakk av med iPaden hennes. Når det forventes at man har en adresse henger det sammen med den identifiseringen av personer som er nødvendig for at samfunnet skal fungere. Den gang man levde uten annen identifikasjon enn hva man selv fortalte levde man også i et ganske annet samfunn, og selv lenge etter at vi flyttet ut av hula og inn i huset var muligheten til å bryte ut så og si ikke-eksisterende. Samfunnet visste hvem og hvor du var uten adresse, men det skyldtes at samfunnet var landsbyen du bodde i.
Dette innlegget handler først og fremst om Melbyes kronikk. Vikens kronikk finner jeg, kanskje ikke helt på jordet, men den virker å ha hengt seg litt opp i tanken om frivillig vs ufrivillig husløs. Jeg er enig med Viken at en forherligelse av en husløs tilværelse er nokså selvsentrert, men jeg tror det er en ganske annen debatt.
Når man forfekter frihet og ønsker å løsrive seg fra samfunnet slik som Melbye gir uttrykk for gjør man en rekke valg. Argumentasjonen handler ofte om å kunne utfolde og utvikle seg selv, og ikke lenger være bundet av krav fra andre. Forlokkende tanker, men vanskeligere enn man kanskje skulle tro. Melbye hevder at et valg om å være husløs ikke er akseptert i samfunnet, og sammenligner det med å være frivillig barnløs. Hun har nok rett, men at man blir sett rart på hvis man frivillig bor på gaten er ikke så veldig merkelig. At det i det hele tatt er i ferd med å bli akseptert, at det faktisk er mulig, er et tegn på et samfunn som har utviklet seg langt. Man skal ikke mange år tilbake i tid før frivillig barnløshet og hjemløshet ikke bare innvirket på din anseelse, det kunne innvirke kraftig på din mulighet for å overleve. Går vi virkelig langt tilbake, til steinaldermennesker og huleboere, var det ikke et alternativ å melde seg ut av samfunnet. Sannsynligheten for å overleve alene uten stamme og hule var minimal. Jakt var i høy grad et lagspill, og når man samtidig skulle forsvare seg mot rovdyr, ta vare på ilden som var tent opp og gjerne samle litt frukt i tillegg ble livet vanskelig. Det var heller ikke gitt at man var velkommen i en annen hule for en natt eller to.
Så i det perspektivet er det ikke så veldig vanskelig å flytte ut i dag. Det som er vanskeligere enn før er å melde seg helt ut av samfunnet. Før var det så enkelt som å gå sin vei. Gikk du et par dager vekk fra hulen, lukket øynene og snurret til du falt for så å gå den veien høyre pekefinger lå, var det absolutt muligheter for aldri se et menneske igjen. I dag er dette verre, blant annet som Melbye påpeker fordi du må ha en adresse slik at staten kan få tak i deg. Og derigjennom kontrollerer deg.
Og det er på dette punktet jeg dels faller av lasset, og dels mener Melbyes frihet blir inkonsistent. Jeg faller av lasset fordi jeg har vansker med å se hvordan staten kontrollerer noen som helst gjennom å ha en adresse de kan sende ting til. Utover at de vet at du, sannsynligvis, dukker opp på dette stedet en gang i blant. Det kan jo hende adressen er til din mor, som så videresender posten til diverse poste restante adresser. Om du har en postboks må du innom, men Lånekassen ligger neppe i buskene utenfor for å sjekke om du faktisk har flyttet til Nord-Norge for å få redusert lånet ditt.
Inkonsistensen oppstår i det man ønsker å løsrive seg fra samfunnet, men fortsatt benytte seg av dets tjenester. Hvordan Melbye stiller seg i denne saken vet jeg ikke, men man risikerer å møte seg selv i døren jevnt og trutt. Som de nordmenn som ønsker å bo i Spania i stedet for i Norge, men som likevel ønsker å behandles i det norske helsevesen. Man har frihet til å bo året rundt i Spania, men ikke med de samme tilbud som når man bor i Norge.
Jeg lurer også litt på om det er bare den fysiske adressen som er problematisk for Melbye. Eventuelt hvilke store prinsipielle forskjeller hun ser på en postboks og en mailboks. I begge tilfeller har man oppgitt et sted å kontaktes, men ved å oppgi bare den ene ønsker man å kontrollere andre uten selv å bli kontrollert. Uansett vil begge deler legge føringer for hvor man kan reise, og hvordan. Det hjelper ikke å få all kommunikasjon via e-post hvis man ønsker å tilbringe 6 måneder på en øde øy. Det hjelper for så vidt ikke med postboks heller, så eksempelet er litt søkt. Derimot er muligheten for å få post til en adresse på landet i Kina sannsynligvis større enn muligheten til å få e-post skrevet på norsk.
Det er jo også slik at det ikke bare er "kjent" kommunikasjon som sendes ut. Joda, du vet når selvangivelsen kommer. Du vet sannsynligvis også at du har blitt tatt i en fotoboks og at det er bot på vei i posten. Det er litt verre å vite at sykehuset fant igjen celleprøvene dine i en fryseboks og at de nå har funnet ut at svulsten din var ondartet. På den annen side, som ufrivillig medlem av samfunnet vil du vel helst ikke at noen skal skjære i deg mens du sover uansett.
For min del skal gjerne Melbye få leve uten adresse, så lenge hun da heller ikke har noen forventninger om skoleplass, studielån, dagpenger eller anledning til å anmelde slusken som stakk av med iPaden hennes. Når det forventes at man har en adresse henger det sammen med den identifiseringen av personer som er nødvendig for at samfunnet skal fungere. Den gang man levde uten annen identifikasjon enn hva man selv fortalte levde man også i et ganske annet samfunn, og selv lenge etter at vi flyttet ut av hula og inn i huset var muligheten til å bryte ut så og si ikke-eksisterende. Samfunnet visste hvem og hvor du var uten adresse, men det skyldtes at samfunnet var landsbyen du bodde i.
mandag 20. februar 2012
Ytringsfrihet er noe annet enn rett
Hanne Nabinto Herland er, om ikke annet, i stand til å skape debatt. Noen ganger hva hun mener, men vel så ofte synes jeg debatten handler om at hun mener. Ikke minst handler debatten gjerne om at hun mener noe offentlig, og om hvorvidt offentligheten har bruk for hennes meninger. Nå sist i Aftenposten hvor det stilles spørsmål vedrørende avisenes dekning av henne.
Jeg har ikke lest boken hennes, Respekt, og jeg er svært usikker på om jeg kommer til å lese den. Tankene og spørsmålene er for så vidt interessante, og jeg finner ofte en fasinasjon i å lese om ting jeg er grunnleggende uenig i. Mitt eneste krav er vanligvis at det skal være god lesning, og at det man presenterer som fakta er fakta. For jeg er ikke i tvil om at Herland og jeg står trygt plassert på hver vår pol. Vi er nok begge på den blå siden; men der hun er sterkt kristenkonservativ og i mine øyne forholdsvis nasjonalistisk, er jeg en agnostisk sosialkapitalist som mener Norge er best i verden på ski, men hvor norske vi er etter 400 år som kolonistat er jeg usikker på.
De utdragene jeg har lest av Respekt, sammen med de kommentarene jeg ellers har funnet signert HNH har gjort en ting klart for meg: Dette er en dame som baserer sine meninger på rykter og forestillinger, og som ikke har noen problemer med å tilpasse statistisk materiale til sine ønsker. Det ble en gang sagt at løgnen har tre grader: Løgn, forbannet løgn og statistikk. Et eksempel jeg nylig kom over var en undersøkelse som fant at 10% av foreldre mente det verste med barns bruk av internett var tilgangen på porno. HNH vred dette til å bety at 90% av foreldre mente porno var greit.
Til de av dere som måtte mene at HNH tolker resultatet riktig har jeg følgende spørsmål: Har det falt dere inn at de 90% kan inneholde foreldre som synes vold, ekstreme meninger eller tilgang til å bestille narkotika er verre enn porno? At noe ikke er verst betyr noe helt annet enn at det er greit. Eller for å si det på en annen måte; hvis 10% av norges befolkning mener det verste om kan skje er å miste jobben betyr ikke at 90% synes det er greit å miste jobben.
Problemet, mener jeg, med debatanter som Herland er at de umuliggjør enhver debatt. Det nytter ikke å argumentere med noen som dikter opp hva de behøver for å begrunne sine standpunkter, og i hvert fall ikke når de i tillegg sitter med sensurkortet i ermet. Dersom Herland ikke får slippe til med sine ytringer ropes det opp om sensur, kulturelite og hvordan ytringsfrihet bare er tomme ord.
Da er det på tide å slå opp i ordbøkene, eller leksikon for den saks skyld, og sette seg litt inn i hva ytringsfrihet betyr. Det betyr ikke at man skal få sin mening på trykk i Aftenposten. Det betyr ikke at man skal få den på trykk i det hele tatt, men det betyr at man ikke skal straffes for å ytre den. At man har frihet til å ytre seg betyr hverken at man har rett til å ytre seg eller at man har plikt til å ytre seg.
I Kina har man ikke ytringsfrihet. Der overvåker myndighetene hva du skriver i bloggen din, og hvis de er uenige setter de deg i fengsel. I Norge risikerer du ikke annet enn at de ilegger deg straffeskatt for reklameinntektene du ikke har oppgitt på selvangivelsen. Med et svært lite unntak for rasisme og ærekrenkelse kan du i Norge skrive hva du vil på bloggen din, uansett hvor ubegrunnet, usammenhengende og idiotisk det er. DET er ytringsfrihet.
Hvorvidt Aftenposten ønsker å trykke innlegget ditt er redigering. En avis kan vanskelig drive sensur, i alle fall i ordets virkelige betydning. At en avis kun trykker en side av en sak handler om standpunkt, og eventuelt dårlig journalistisk håndverk, men er likefullt ikke sensur. Når det kommer til debatter må man nødvendigvis slippe til begge sider, i motsatt fall er det ikke en debatt. Likevel har avisen rett til selv å bestemme hva man trykker, og ikke minst rett til å vurdere kvaliteten på innleggene. Et innlegg skal ikke bare hevde en mening, det skal også bidra med argumentasjon slik at meningen kan diskuteres. Ellers blir det som i barnehagen; - Pappan min er sterkere enn din! -Nei, det er han ikke! -Jo! -Nei! -Jo! -Nei! -Au, ikke slå...
Når Herland nærmest latterliggjøres er det ikke på grunn av sine standpunkter, det er på grunn av hennes elendige argumentasjonsrekker. Enhver trygdemisbruker kan slenge ut påstander om Norges forfall, og i noen tilfeller klarer han også å henvise til obskure internettartikler som underbygger påstanden. Kanskje til og med en såkalt forskningsartikkel. Det er likevel ikke nok til å forsvare en plass i den offentlige debatten. At en publikasjon kalles forskning gir den ikke automatisk kredibilitet. Det er ikke forskning å fremsette en påstand for deretter å oppsøke bekreftelser på påstanden. Forskning handler om å fremsette et forslag, for så å undersøke hvorvidt materialet som bekrefter forslaget veier tyngre enn materialet som avkrefter det.
For å ta et eksempel: Min påstand er at nattverden bør fjernes fra liturgien fordi ingen nordmenn tar i mot den uansett. Deretter legger jeg ut et spørreskjema hos Human-Etisk forbund hvor jeg spør om de går i kirken, og om de der tar i mot nattverden. Sannsynligvis vil jeg stå igjen med et resultat som ikke bare viser at nattverden kan fjernes, men også at hele kirken kan legges ned siden ingen går dit.
Jeg tror neppe jeg vil få spalteplass i hverken Klassekampen eller Aftenposten med den undersøkelsen; eller ser du for deg overskriften "Human-Etikere går ikke i kirken!"?
Jeg har ikke lest boken hennes, Respekt, og jeg er svært usikker på om jeg kommer til å lese den. Tankene og spørsmålene er for så vidt interessante, og jeg finner ofte en fasinasjon i å lese om ting jeg er grunnleggende uenig i. Mitt eneste krav er vanligvis at det skal være god lesning, og at det man presenterer som fakta er fakta. For jeg er ikke i tvil om at Herland og jeg står trygt plassert på hver vår pol. Vi er nok begge på den blå siden; men der hun er sterkt kristenkonservativ og i mine øyne forholdsvis nasjonalistisk, er jeg en agnostisk sosialkapitalist som mener Norge er best i verden på ski, men hvor norske vi er etter 400 år som kolonistat er jeg usikker på.
De utdragene jeg har lest av Respekt, sammen med de kommentarene jeg ellers har funnet signert HNH har gjort en ting klart for meg: Dette er en dame som baserer sine meninger på rykter og forestillinger, og som ikke har noen problemer med å tilpasse statistisk materiale til sine ønsker. Det ble en gang sagt at løgnen har tre grader: Løgn, forbannet løgn og statistikk. Et eksempel jeg nylig kom over var en undersøkelse som fant at 10% av foreldre mente det verste med barns bruk av internett var tilgangen på porno. HNH vred dette til å bety at 90% av foreldre mente porno var greit.
Til de av dere som måtte mene at HNH tolker resultatet riktig har jeg følgende spørsmål: Har det falt dere inn at de 90% kan inneholde foreldre som synes vold, ekstreme meninger eller tilgang til å bestille narkotika er verre enn porno? At noe ikke er verst betyr noe helt annet enn at det er greit. Eller for å si det på en annen måte; hvis 10% av norges befolkning mener det verste om kan skje er å miste jobben betyr ikke at 90% synes det er greit å miste jobben.
Problemet, mener jeg, med debatanter som Herland er at de umuliggjør enhver debatt. Det nytter ikke å argumentere med noen som dikter opp hva de behøver for å begrunne sine standpunkter, og i hvert fall ikke når de i tillegg sitter med sensurkortet i ermet. Dersom Herland ikke får slippe til med sine ytringer ropes det opp om sensur, kulturelite og hvordan ytringsfrihet bare er tomme ord.
Da er det på tide å slå opp i ordbøkene, eller leksikon for den saks skyld, og sette seg litt inn i hva ytringsfrihet betyr. Det betyr ikke at man skal få sin mening på trykk i Aftenposten. Det betyr ikke at man skal få den på trykk i det hele tatt, men det betyr at man ikke skal straffes for å ytre den. At man har frihet til å ytre seg betyr hverken at man har rett til å ytre seg eller at man har plikt til å ytre seg.
I Kina har man ikke ytringsfrihet. Der overvåker myndighetene hva du skriver i bloggen din, og hvis de er uenige setter de deg i fengsel. I Norge risikerer du ikke annet enn at de ilegger deg straffeskatt for reklameinntektene du ikke har oppgitt på selvangivelsen. Med et svært lite unntak for rasisme og ærekrenkelse kan du i Norge skrive hva du vil på bloggen din, uansett hvor ubegrunnet, usammenhengende og idiotisk det er. DET er ytringsfrihet.
Hvorvidt Aftenposten ønsker å trykke innlegget ditt er redigering. En avis kan vanskelig drive sensur, i alle fall i ordets virkelige betydning. At en avis kun trykker en side av en sak handler om standpunkt, og eventuelt dårlig journalistisk håndverk, men er likefullt ikke sensur. Når det kommer til debatter må man nødvendigvis slippe til begge sider, i motsatt fall er det ikke en debatt. Likevel har avisen rett til selv å bestemme hva man trykker, og ikke minst rett til å vurdere kvaliteten på innleggene. Et innlegg skal ikke bare hevde en mening, det skal også bidra med argumentasjon slik at meningen kan diskuteres. Ellers blir det som i barnehagen; - Pappan min er sterkere enn din! -Nei, det er han ikke! -Jo! -Nei! -Jo! -Nei! -Au, ikke slå...
Når Herland nærmest latterliggjøres er det ikke på grunn av sine standpunkter, det er på grunn av hennes elendige argumentasjonsrekker. Enhver trygdemisbruker kan slenge ut påstander om Norges forfall, og i noen tilfeller klarer han også å henvise til obskure internettartikler som underbygger påstanden. Kanskje til og med en såkalt forskningsartikkel. Det er likevel ikke nok til å forsvare en plass i den offentlige debatten. At en publikasjon kalles forskning gir den ikke automatisk kredibilitet. Det er ikke forskning å fremsette en påstand for deretter å oppsøke bekreftelser på påstanden. Forskning handler om å fremsette et forslag, for så å undersøke hvorvidt materialet som bekrefter forslaget veier tyngre enn materialet som avkrefter det.
For å ta et eksempel: Min påstand er at nattverden bør fjernes fra liturgien fordi ingen nordmenn tar i mot den uansett. Deretter legger jeg ut et spørreskjema hos Human-Etisk forbund hvor jeg spør om de går i kirken, og om de der tar i mot nattverden. Sannsynligvis vil jeg stå igjen med et resultat som ikke bare viser at nattverden kan fjernes, men også at hele kirken kan legges ned siden ingen går dit.
Jeg tror neppe jeg vil få spalteplass i hverken Klassekampen eller Aftenposten med den undersøkelsen; eller ser du for deg overskriften "Human-Etikere går ikke i kirken!"?
fredag 10. februar 2012
Matmakt - ikke dart på puben
Det har i lang tid vært snakk om hvem som sitter på makten i norsk dagligvarebransje, og hvorvidt dårlig konkurranse har skylden for de høye prisene. Til slutt ble det satt ned et utvalg som skulle se på tilstanden, og deretter komme med en anbefaling av tiltak for å få lavere priser og større valgmuligheter i butikkene.
Naturligvis var ikke dette mandatet heller uten kontroverser, særlig fra bondeorganisasjonene og Senterpartiet, som mener vi i Norge fint kan leve med de prisene vi har. At vi bruker en forholdsvis mindre andel av inntekten på mat kan nok stemme, men jeg er ikke uten videre med på at det er et forsvar av prisene. Mer om det senere.
For å holde oss til matkjedeutvalget (eller hva det nå egentlig het). Selv uten de nevnte kontroverser var dette utvalget fra starten et amputert utvalg. Man hadde nemlig gitt delvis etter for deler av næringens interesser, og dermed besluttet at man bare skulle se på situasjonen etter at varen var kommet til leverandøren. Hvordan råvareprisene påvirker kassalappen har man valgt å se bort fra. Dette fører da til at det bare er netto kronefortjeneste hos foredler og forhandler man tenker å basere seg på. Men selv ikke her har man, med enkelte hederlige unntak, klart å holde hodet kaldt. De fire store kjedene i Norge har store overskudd, men dette er vel så mye et resultat av volum som av pris. For å gi et banalt eksempel; Dersom hver nordmann spiser 10 Pizza Grandiosa i året selger man ca 50 millioner Grandiosa. Hvis fortjenesten er 10 kroner per pizza har man totalt en halv milliard i fortjeneste. Mye penger, men først og fremst på grunn av volum. Hvis kjeden reduserer sin fortjeneste med 10% innebærer det 10 kroner spart per forbruker, det er ikke akkurat noe å juble for. På mange varer er forholdet enda skjevere, fortjenesten er langt mindre, men volumet er enormt.
Så kommer utfordringene på rekke og rad. Når man ser bort fra import og produksjonsledd vil man mangle en vesentlig faktor i prissettingen. Det var på et tidspunkt foreslått å endre ostetoll fra kronebeløp til prosent, noe som ville medført at dyrere oster kunne få en tredobling av prisen. Hvordan i alle dager man hadde tenkt å forholde seg til denne prisøkningen ved å se bare på grossist og forhandlere er uvisst, men dette ville medført at enhver konklusjon om at fortjenesten på ost er for høy ville være fullstendig ubegrunnet.
En annen utfordring er ønsket om å plassere generelt ansvar for prisene. Makten er etter mitt syn ikke plassert i ledd, men hos aktører. Det er åpenbart at Rema 1000 har makten til å gjøre en liten produsent rik, samtidig som de kjører en annen produsent i grøfta ved å plassere varene deres nede i hjørnet sammen med sukat. Det er likevel ikke rett å si at forhandlerne sitter med makten. Uansett gode meninger og intensjoner er det åpenbart at ingen større kjede har mulighet til å presse ut de store leverandørene. En liten, lokal kjede kunne bestemt seg for å droppe Tine og utelukkende selge meieriprodukter fra mindre leverandører. For de store kjedene er dette umulig, det er rett og slett ikke nok konkurrenter til å levere de nødvendige kvanta. Alternativet til Tine er først og fremst Q-meieriene. Per i dag har ikke de mulighet til å erstatte Tine, men selv om produksjonskapasiteten skulle øke og Q-meieriene overta ville ikke maktbalansen bli nevneverdig forskjøvet. Forskjellen ville først og fremst være at melken kom i ny kartong, Q-meieriene ville måtte kjøpe melken fra Tine.
Et annet moment som gjerne overses i debatten om matvarepriser er hva vi faktisk betaler for. Joda, nordmenn bruker mindre av inntekten på mat. Det betyr likevel ikke at norsk mat er billig, det kan like gjerne bety at nordmenn kjøper billig mat. Frosne grønnsaker er billigere enn ferske, Norvegia er billigere enn Roquefort, og kjøttdeig er billigere enn ytrefilet. Skal man gjøre en sammenligning av matvarepriser i forhold til inntekt må man ta med i betraktningen hva man handler. Norge har de siste årene vært lavpriskjedenes land, med gammel frukt, elendige ferskvaredisker og en overflod av billigvarianter. Og det er ikke vanskelig å finne eksempler på at vi har et billig, men elendig utvalg. Jeg har et par av Jamie Olivers kokebøker hjemme, men lager sjelden mat fra dem. Det er ganske enkelt for mye jobb å få tak i ingredienser. Selv såkalte supermarkeder som Meny mangler ofte det mange utlendinger anser som hverdagslige ingredienser. Og så kan man jo forsøke å finne de litt mer eksotiske tingene, med mindre det er snakk om pakistansk eller vietnamesisk mat ønsker jeg deg lykke til.
Ironisk er det jo at i denne jungelen er de beste grønnsakene også de billigste. Så fremt du bor i en storby eller sentralt på østlandet har du tilgang til innvandrerbutikker som kjøper frukt og grønt direkte fra leverandørene. Dette havner i butikkhyllene samme dag til lavere priser enn på Rimi tvers over gaten, hvor frukten i tillegg har ligget to dager på lastebil og kjølelager...
Naturligvis var ikke dette mandatet heller uten kontroverser, særlig fra bondeorganisasjonene og Senterpartiet, som mener vi i Norge fint kan leve med de prisene vi har. At vi bruker en forholdsvis mindre andel av inntekten på mat kan nok stemme, men jeg er ikke uten videre med på at det er et forsvar av prisene. Mer om det senere.
For å holde oss til matkjedeutvalget (eller hva det nå egentlig het). Selv uten de nevnte kontroverser var dette utvalget fra starten et amputert utvalg. Man hadde nemlig gitt delvis etter for deler av næringens interesser, og dermed besluttet at man bare skulle se på situasjonen etter at varen var kommet til leverandøren. Hvordan råvareprisene påvirker kassalappen har man valgt å se bort fra. Dette fører da til at det bare er netto kronefortjeneste hos foredler og forhandler man tenker å basere seg på. Men selv ikke her har man, med enkelte hederlige unntak, klart å holde hodet kaldt. De fire store kjedene i Norge har store overskudd, men dette er vel så mye et resultat av volum som av pris. For å gi et banalt eksempel; Dersom hver nordmann spiser 10 Pizza Grandiosa i året selger man ca 50 millioner Grandiosa. Hvis fortjenesten er 10 kroner per pizza har man totalt en halv milliard i fortjeneste. Mye penger, men først og fremst på grunn av volum. Hvis kjeden reduserer sin fortjeneste med 10% innebærer det 10 kroner spart per forbruker, det er ikke akkurat noe å juble for. På mange varer er forholdet enda skjevere, fortjenesten er langt mindre, men volumet er enormt.
Så kommer utfordringene på rekke og rad. Når man ser bort fra import og produksjonsledd vil man mangle en vesentlig faktor i prissettingen. Det var på et tidspunkt foreslått å endre ostetoll fra kronebeløp til prosent, noe som ville medført at dyrere oster kunne få en tredobling av prisen. Hvordan i alle dager man hadde tenkt å forholde seg til denne prisøkningen ved å se bare på grossist og forhandlere er uvisst, men dette ville medført at enhver konklusjon om at fortjenesten på ost er for høy ville være fullstendig ubegrunnet.
En annen utfordring er ønsket om å plassere generelt ansvar for prisene. Makten er etter mitt syn ikke plassert i ledd, men hos aktører. Det er åpenbart at Rema 1000 har makten til å gjøre en liten produsent rik, samtidig som de kjører en annen produsent i grøfta ved å plassere varene deres nede i hjørnet sammen med sukat. Det er likevel ikke rett å si at forhandlerne sitter med makten. Uansett gode meninger og intensjoner er det åpenbart at ingen større kjede har mulighet til å presse ut de store leverandørene. En liten, lokal kjede kunne bestemt seg for å droppe Tine og utelukkende selge meieriprodukter fra mindre leverandører. For de store kjedene er dette umulig, det er rett og slett ikke nok konkurrenter til å levere de nødvendige kvanta. Alternativet til Tine er først og fremst Q-meieriene. Per i dag har ikke de mulighet til å erstatte Tine, men selv om produksjonskapasiteten skulle øke og Q-meieriene overta ville ikke maktbalansen bli nevneverdig forskjøvet. Forskjellen ville først og fremst være at melken kom i ny kartong, Q-meieriene ville måtte kjøpe melken fra Tine.
Et annet moment som gjerne overses i debatten om matvarepriser er hva vi faktisk betaler for. Joda, nordmenn bruker mindre av inntekten på mat. Det betyr likevel ikke at norsk mat er billig, det kan like gjerne bety at nordmenn kjøper billig mat. Frosne grønnsaker er billigere enn ferske, Norvegia er billigere enn Roquefort, og kjøttdeig er billigere enn ytrefilet. Skal man gjøre en sammenligning av matvarepriser i forhold til inntekt må man ta med i betraktningen hva man handler. Norge har de siste årene vært lavpriskjedenes land, med gammel frukt, elendige ferskvaredisker og en overflod av billigvarianter. Og det er ikke vanskelig å finne eksempler på at vi har et billig, men elendig utvalg. Jeg har et par av Jamie Olivers kokebøker hjemme, men lager sjelden mat fra dem. Det er ganske enkelt for mye jobb å få tak i ingredienser. Selv såkalte supermarkeder som Meny mangler ofte det mange utlendinger anser som hverdagslige ingredienser. Og så kan man jo forsøke å finne de litt mer eksotiske tingene, med mindre det er snakk om pakistansk eller vietnamesisk mat ønsker jeg deg lykke til.
Ironisk er det jo at i denne jungelen er de beste grønnsakene også de billigste. Så fremt du bor i en storby eller sentralt på østlandet har du tilgang til innvandrerbutikker som kjøper frukt og grønt direkte fra leverandørene. Dette havner i butikkhyllene samme dag til lavere priser enn på Rimi tvers over gaten, hvor frukten i tillegg har ligget to dager på lastebil og kjølelager...
fredag 27. januar 2012
Nytt år, nye muligheter
Har vært stille en stund, mye takket være en sønn som ikke har sovet like godt i 2012 som i 2011. Nå er jeg på banen igjen, og satser på at 2012 skal bli et produktivt år.
Selvfølgelig vil jeg fortsette å kommentere alt fra økonomi til politikk og sport, med presidentvalget i USA som en mulig høydare. I tillegg er det på tide å komme i gang med litt av det som fikk meg til å starte bloggen i første omgang, nemlig en pappas synspunkt og erfaringer med en nyfødt en.
En større endring er også til vurdering, hvor jeg ser på om jeg skal flytte hele bloggen til WordPress. Det er to hovedårsaker til dette; WordPress har vesentlig bedre støtte på mobil (iPhone), og den støtter trackback i langt større grad enn Blogger.
Selvfølgelig vil jeg fortsette å kommentere alt fra økonomi til politikk og sport, med presidentvalget i USA som en mulig høydare. I tillegg er det på tide å komme i gang med litt av det som fikk meg til å starte bloggen i første omgang, nemlig en pappas synspunkt og erfaringer med en nyfødt en.
En større endring er også til vurdering, hvor jeg ser på om jeg skal flytte hele bloggen til WordPress. Det er to hovedårsaker til dette; WordPress har vesentlig bedre støtte på mobil (iPhone), og den støtter trackback i langt større grad enn Blogger.
Abonner på:
Innlegg (Atom)