Leser i VG at Northug kan ha fått feil ski på tremil med skibytte i VM. Det viser seg nemlig at et annet skipar glir litt bedre i nedoverbakkene, men de er litt tyngre å gå på i oppoverbakkene. Slik rennet utviklet seg, hvor Northug ikke klarte å ta inn nok på Dario Cologna i de to siste nedoverbakkene fremstår det som åpenbart at om han hadde fått riktig skipar ville han vunnet et overlegent gull.
DETTE ER EN SKANDALE!!!
Det er åpenbart at smøreteamet her har rotet bort en gullmedalje fordi de ikke forsto at avgjørelsen ville falle i den siste nedoverbakken. Innrømmelsen fra smøreteamet er jo også klokkeklar: "Kanskje han skulle tatt det andre paret" sier Perry Olson.
Feiltagelsen blir enda tydeligere når vi vet at Northug var for langt bak inn i siste oppoverbakke. I stedet for ski som var lette å gå oppover med burde han ha hatt god glid nedover, slik at han ikke havnet så langt bak.
Ærlig talt, jeg kan forstå ønsket om overskrifter og skandaler under VM, men har når på følelsen at det snart blir et spørsmål om sokkene ble vasket på rett temperatur når man skal forklare hvorfor Norge ikke vant. Det var ingenting som tydet på at Norge slet med skiene i forhold til konkurrentene på tremila, vi fikk tross alt 2, 3 og 4 plass. Og slik utviklingen var de siste 500 meterne var ikke problemet til Northug to-tre plasseringer inn i bakken der Cologna stakk, han var 20 plasser for langt bak. 17 av disse tok han opp denne bakken, og derfra og inn hadde han fordelen av å kunne kjøre i sporene til løperne foran seg.
Da Odd-Bjørn Hjelmeset fikk is i rubben kunne man snakke om feil valg, men at to par ski som var like under testingen skiller 10 sekunder på 500 meter har jeg vanskelig for å tro. Ei heller har vi noen fasit for hvordan disse skiene hadde fungert. Kanskje hadde Northug glidd litt bedre nedover, men kanskje hadde de ekstra kreftene oppover ført til at han ikke ville klart å følge Colognas rykk uansett. Og kan hende hadde han da ikke vunnet spurten om 4 plassen heller.
Den dagen en nordmann blir fraglidd av løperen foran seg i nedoverbakken, eller må gå fiskebein i alle oppoverbakkene kan jeg gjerne høre en forklaring på hva som gikk galt, men denne gangen lager man storm i et vannglass og leter etter spøkelser på høylys dag.
mandag 25. februar 2013
onsdag 20. februar 2013
Kontrollerende kvalitet
Leser stadig om hvordan vi i rike Norge tilsynelatende aldri får pengene til å strekke til. Enten det gjelder sykehus, infrastruktur, NAV eller barnehager er det stadig noen som roper opp om at det må bevilges mer penger - så skal alt bli så mye bedre. For det er jo absolutt ikke bra nok; korridorpasienter, dobbeltrom på sykehjem og lang saksbehandlingstid - alt kan løses bare vi bruker mer penger.
Nå i det siste har jeg fulgt litt ekstra med når det skrives om barnehager. Naturlig nok, siden knotten nå går i barnehagen på tredje måneden (og stortrives, men det er en annen sak). Han skal tross alt tilbringe en del timer der hver uke de neste 4-5 årene, og skal man virkelig bli pessimistisk kommer han antagelig til å sitte de siste to årene fastspent i en stol. Sammen med 40 andre barn og en halv voksen. Eller, burde vi kanskje her også stikke fingeren i jorda, trekke pusten og løfte blikket ørlite grann. Norge har en ambisjon om full barnehagedekning, og i store deler av landet har vi gjennomført dette. Det er ikke så veldig mange andre land som kan skryte på seg noe slikt - i alle fall ikke barnehager som fremmer fri og kritisk tenkning, og ellers legger opp til at barn skal få være barn.
Men så var det disse pengene da, og ressursene. For selv om vi pøser på med penger er det stadig mangel på førskolelærere, lekene er gamle og slitte, og barnehagene gamle, trange, slitne og nærmest uforsvarlige. Ungene kan snart ikke ut på tur, for det er ikke nok ansatte til å passe på dem, selv om det aldri har vært krav om så mange voksne per barn. Norske barnehager er snart verre stelt enn barnehagene i Afghanistan. (Jeg vet ikke om de faktisk har barnehager i Afghanistan, men selv de ikke-eksisterende barnehagene i Afghanistan er snart bedre enn de norske).
Så, hvordan skal vi få ordning på barnehagene? Jo, på samme måte som vi (ikke) har fått orden på helsevesenet. Vi innfører mer kontroll og dokumentasjon på kvaliteten. Barnehagen får et skjema de skal fylle ut som viser at barna får den maten de skal ha. Skjemaet er på 23 sider, og skal leveres hver onsdag. I tillegg til et dagsunderlag som viser sammensetning av dagens måltider, samt en rubrikk som må fylles ut for å vise at steking av fiskepinner ikke har foregått på en måte som kan medføre fare. Det skal også tas bilder av maten i fryseren, på kjøkkenbenken, i pannen og på tallerkenen. På disse bildene må det også påføres hvilken temperatur den enkelte fiskepinne har, hva slags olje de ble stekt i og en kode for hygienenivået stekespaden behandles under. Siden disse opplysningene skal føres i sanntid er det nødvendig å være tre personer for å steke fiskepinner. På avdelingen knotten går i er det fire voksne, så dessverre må barna nå sitte i stolene sine i tre kvarter før maten serveres, siden det bare er en voksen igjen til å passe på dem. Men de får veldig riktige fiskepinner. Rett nok kalde, siden det tok tid å måle temperaturen etter steking, men de er korrekt tillaget.
Av en eller annen grunn har man i byråkratiet fått det for seg at dokumentasjon er en forutsetning for kvalitet. Jo mer dokumentasjon, jo høyere kvalitet. Flere papirer og skjemaer gjør det mulig å følge opp barnehagene i detalj, uten at man noen gang behøver å sette sin fot der. De ansatte bruker stadig mer tid på å dokumentere hvor flinke de er, mens den for barn og foreldre opplevde kvalitet stadig synker - noe som jo er svært så merkelig siden man nå har statistikk på hvor høy kvaliteten er.
Jeg har faktisk et forslag til et nytt skjema. Skjemaet er et måloppnåelsesskjema, og det inneholder fire felter per ansatt i barnehagen. Slik fylles det ut:
Navn på ansatt (evt. et løpenummer for anonymitetens skyld)
Stilling
Antall timer arbeidet siste uke
Antall timer brukt på barna siste uke
I det siste timetallet inngår tid til matlaging, rydding av leker og lignende. Tid til utfyllelse av skjemaer, dokumentasjon av rengjøringsrutiner for smokker og måling av dybde på støtsand inngår ikke.
Før skjemaet sendes ut skal det fastsettes et mål for hvor mye tid de ansatte skal bruke på barn, og det eneste tillatte virkemiddelet for å rette opp i avvik er effektivisering av tid brukt på dokumentasjon og kvalitetskontroll.
Nå i det siste har jeg fulgt litt ekstra med når det skrives om barnehager. Naturlig nok, siden knotten nå går i barnehagen på tredje måneden (og stortrives, men det er en annen sak). Han skal tross alt tilbringe en del timer der hver uke de neste 4-5 årene, og skal man virkelig bli pessimistisk kommer han antagelig til å sitte de siste to årene fastspent i en stol. Sammen med 40 andre barn og en halv voksen. Eller, burde vi kanskje her også stikke fingeren i jorda, trekke pusten og løfte blikket ørlite grann. Norge har en ambisjon om full barnehagedekning, og i store deler av landet har vi gjennomført dette. Det er ikke så veldig mange andre land som kan skryte på seg noe slikt - i alle fall ikke barnehager som fremmer fri og kritisk tenkning, og ellers legger opp til at barn skal få være barn.
Men så var det disse pengene da, og ressursene. For selv om vi pøser på med penger er det stadig mangel på førskolelærere, lekene er gamle og slitte, og barnehagene gamle, trange, slitne og nærmest uforsvarlige. Ungene kan snart ikke ut på tur, for det er ikke nok ansatte til å passe på dem, selv om det aldri har vært krav om så mange voksne per barn. Norske barnehager er snart verre stelt enn barnehagene i Afghanistan. (Jeg vet ikke om de faktisk har barnehager i Afghanistan, men selv de ikke-eksisterende barnehagene i Afghanistan er snart bedre enn de norske).
Så, hvordan skal vi få ordning på barnehagene? Jo, på samme måte som vi (ikke) har fått orden på helsevesenet. Vi innfører mer kontroll og dokumentasjon på kvaliteten. Barnehagen får et skjema de skal fylle ut som viser at barna får den maten de skal ha. Skjemaet er på 23 sider, og skal leveres hver onsdag. I tillegg til et dagsunderlag som viser sammensetning av dagens måltider, samt en rubrikk som må fylles ut for å vise at steking av fiskepinner ikke har foregått på en måte som kan medføre fare. Det skal også tas bilder av maten i fryseren, på kjøkkenbenken, i pannen og på tallerkenen. På disse bildene må det også påføres hvilken temperatur den enkelte fiskepinne har, hva slags olje de ble stekt i og en kode for hygienenivået stekespaden behandles under. Siden disse opplysningene skal føres i sanntid er det nødvendig å være tre personer for å steke fiskepinner. På avdelingen knotten går i er det fire voksne, så dessverre må barna nå sitte i stolene sine i tre kvarter før maten serveres, siden det bare er en voksen igjen til å passe på dem. Men de får veldig riktige fiskepinner. Rett nok kalde, siden det tok tid å måle temperaturen etter steking, men de er korrekt tillaget.
Av en eller annen grunn har man i byråkratiet fått det for seg at dokumentasjon er en forutsetning for kvalitet. Jo mer dokumentasjon, jo høyere kvalitet. Flere papirer og skjemaer gjør det mulig å følge opp barnehagene i detalj, uten at man noen gang behøver å sette sin fot der. De ansatte bruker stadig mer tid på å dokumentere hvor flinke de er, mens den for barn og foreldre opplevde kvalitet stadig synker - noe som jo er svært så merkelig siden man nå har statistikk på hvor høy kvaliteten er.
Jeg har faktisk et forslag til et nytt skjema. Skjemaet er et måloppnåelsesskjema, og det inneholder fire felter per ansatt i barnehagen. Slik fylles det ut:
Navn på ansatt (evt. et løpenummer for anonymitetens skyld)
Stilling
Antall timer arbeidet siste uke
Antall timer brukt på barna siste uke
I det siste timetallet inngår tid til matlaging, rydding av leker og lignende. Tid til utfyllelse av skjemaer, dokumentasjon av rengjøringsrutiner for smokker og måling av dybde på støtsand inngår ikke.
Før skjemaet sendes ut skal det fastsettes et mål for hvor mye tid de ansatte skal bruke på barn, og det eneste tillatte virkemiddelet for å rette opp i avvik er effektivisering av tid brukt på dokumentasjon og kvalitetskontroll.
Bør jeg slutte å lese kommentarfelt?
Jeg synes ofte det er interessant å lese kommentarene folk legger inn til nyhetsartikler, og kommenterer også gjerne selv. Det kan være mye god underholdning i misforstått kunnskap og manglende evne til å ta innover seg hva en artikkel omhandlet, men den siste tiden har vel så ofte medført at min optimisme på menneskehetens vegne har fått seg en solid trøkk.
Det siste eksempelet kom da jeg leste en artikkel i Aftenposten hvor det ble foreslått at prisantydning ved boligsalg måtte behandles som en bindende tilbud fra selger. Et forslag jeg personlig synes at ikke var så dumt, på langt nær så dumt som brorparten av kommentarene. Jeg skal være tilbøyelig til å tro at flertallet som kommenterte på artikkelen aldri har eid sin egen bolig, langt mindre solgt en bolig, men jeg trodde likevel at folk flest var klar over at prisantydningen på en bolig settes av selger og megler i fellesskap.
Det viste seg fort å være en gal antagelse. Gjennomgangstonen i kommentarene var spørsmål om hvem som skulle stå ansvarlig hvis prisantydningen viste seg å være for lav, og hvor synd det ville være på de stakkars selgerne som ville bli tvunget til å selge for en for lav pris. Jeg trodde faktisk leserne av Aftenposten var oppegående mennesker - men det er igjen en antagelse jeg tydeligvis må revurdere. Samtidig som jeg kikker litt nøyere på forskningen som antyder at ressurssvake mennesker med lav utdannelse ikke er oppdatert på nyhetsbildet og leser lite aviser...
Og nei, jeg har ikke her tenkt å forklare hva som blir rav, ruskende galt i tanken om at å gjøre prisantydning bindende fører til at selger tvinges til å godta for lav pris.
Det siste eksempelet kom da jeg leste en artikkel i Aftenposten hvor det ble foreslått at prisantydning ved boligsalg måtte behandles som en bindende tilbud fra selger. Et forslag jeg personlig synes at ikke var så dumt, på langt nær så dumt som brorparten av kommentarene. Jeg skal være tilbøyelig til å tro at flertallet som kommenterte på artikkelen aldri har eid sin egen bolig, langt mindre solgt en bolig, men jeg trodde likevel at folk flest var klar over at prisantydningen på en bolig settes av selger og megler i fellesskap.
Det viste seg fort å være en gal antagelse. Gjennomgangstonen i kommentarene var spørsmål om hvem som skulle stå ansvarlig hvis prisantydningen viste seg å være for lav, og hvor synd det ville være på de stakkars selgerne som ville bli tvunget til å selge for en for lav pris. Jeg trodde faktisk leserne av Aftenposten var oppegående mennesker - men det er igjen en antagelse jeg tydeligvis må revurdere. Samtidig som jeg kikker litt nøyere på forskningen som antyder at ressurssvake mennesker med lav utdannelse ikke er oppdatert på nyhetsbildet og leser lite aviser...
Og nei, jeg har ikke her tenkt å forklare hva som blir rav, ruskende galt i tanken om at å gjøre prisantydning bindende fører til at selger tvinges til å godta for lav pris.
Abonner på:
Innlegg (Atom)