Kommisjon til besvær

I pappapermens hektiske hverdag kom en regnværsdag ganske beleilig i forhold til å kunne ha dagens vitneprov fra rettsaken mot Anders Behring Breivik summende i bakgrunnen. I motsetning til Professor Kringlen var Professor Torgersen både underholdende og informert. Han hadde åpenbart lest begge rapportene, og det såpass tett opptil sitt vitneprov at han ikke stadig måtte svare at det kunne han ikke huske. Torgersen gav også inntrykk av å være ydmyk, og uten å forvente at hans autoritet skulle frita ham for ubehagelige spørsmål. Tvert i mot, han virket å fryde seg over spørsmålene - og muligheten til å snakke om sine interesser. Som han også sa i intervjuet med NRK etter vitneprovet, han hadde jo fulgt deler av saken på grunnlag av generell interesse.

En som hverken virket ydmyk eller veltilpass i vitnestolen var lederen av Rettsmedisinsk kommisjon, Tarjei Rygnestad. Han likte dårlig at man stilte spørsmål ved kommisjonens saksbehandling, og ting ble absolutt ikke noe bedre når bistandsadvokat Larsen hadde vansker med å forstå at "bemerkninger" innebar det samme som "vesentlige mangler". Ut fra hans forklaring foreslår jeg at Den Rettsmedisinske Kommisjon endrer navn til Det Rettsmedisinske Supperåd.

Men, jeg kan faktisk forstå Rygnestad. Når man sitter i rettsalen og skal forsvare et slett arbeide hvor man vet at man har gått i baret er det fort gjort å bli både irritabel og påståelig. I tråd med flere av de herrer professorer - så vidt jeg har skjønt alle utenom Torgersen - har også jeg noen teorier basert på løst sammenfattede observasjoner og fakta. Saksgangen i utforming og behandling tror jeg har vært omlag slik:
- Huseby og Sørheim har, nærmest før de fikk oppdraget, kommet til at ABB åpenbart må være gæærn. Huseby har selv uttalt at han aldri var i tvil, men desverre var tvilen forsvunnet før observasjonen startet. Huseby og Sørheim har således utarbeidet en rapport med det formål å påvise paranoid schizofreni. Og som de fleste vet, har du konklusjonen klar på forhånd finner du som oftest de argumenter du trenger. Det er den samme metodikken ABB benytter for å forsvare sine teorier.
- DRK har utført et venstrehåndsarbeide med den rapporten fra Huseby og Sørheim. Det har vært uenighet, men denne har blitt overkjørt fordi man anser det som viktig, og prestisjefylt, at rapporten enstemmig godkjennes. Man kjenner jo Huseby og Sørheim, og de pleier jo å gjøre et skikkelig arbeid. I tillegg blir det sjelden stilt spørsmål ved den rettspsykiatriske konklusjonen.
- Kaos bryter løs. Eksterne eksperter slakter rapporten, og det går så langt at en ny rapport bestilles. Nå er DRK i knipe, Rygnestad slo selv fast at deres arbeide var avsluttet når en skriftlig evaluering av en rapport ble levert, og de har ikke mulighet til å ta opp igjen den første rapporten.
- En ny rapport kommer til DRK, som nå virkelig lar det gå prestisje i sin utalelse. Når de har godkjent en rapport uten bemerkninger må jo en motstridende rapport være mangelfull. Moooot normalt ber de ikke om en, men to tilleggserklæringer - med i hvert fall forskjellig innhold i detaljene. De overlater i tillegg til retten å avgjøre om de sakkyndige har gjort en skikkelig jobb - "til etteretning" fikk plutselig en ny betydning.

Alt i alt, kommisjonen har godkjent den svake rapporten, underkjenner den velskrevne rapporten, og nekter å innrømme sine mangler. Men, en mangel er jo bare en bemerkning - og som Rygnestad bemerket "jeg kan bare beklage at du oppfatter det slik"

Luftslottet som smuldret

Anders Behring Breivik er inne i sin fjerde dag i retten, og den tredje dagen avsatt til hans forklaring. Aktoratet har grillet ham jevnt, og hans livsverk - det såkalte manifestet - er snart redusert til en gjennomsnittelig norsk skolestil.

Personlig har jeg fulgt saken med interesse, av flere årsaker. Jeg har en genuin interesse for jus, og de juridiske aspektene av saken er av en karakter man aldri har sett maken til her til lands. Det nærmeste blir krigsoppgjøret, men det var samtidig preget av en ganske annen tid og handling. Samtidig har jeg et ønske om å se hvem personen Behring Breivik er, hva som driver ham og hvordan han fremstår. I motsetning til de fleste jihadister og selvmordsbombere sitter vi med gjerningsmannen og kan få førstehånds opplysninger om hans motivasjon. Samtidig er dette en gjerningsmann som selv i stor grad har utformet sin ideologi, han er ikke hjernevasket av en organisasjon.

Så langt må jeg faktisk si meg skuffet! Rett nok har utdragene og kommentarene rundt det såkalte manifestet gitt en forsmak på hva som skulle komme, men en viss sammenheng og orden i sysakene hadde jeg forventet meg. Etter de første dagene er mitt inntrykk at vi her har med en sint og stakkarslig mann å gjøre. En mann med holdninger til muslimer og innvandrere jeg ville forventet fra avsidesliggende grender, som rått har svelget propaganda og oppdiktet statistikk av det kaliberet Hanne Nabintu Herland stadig serverer. Et eksempel er påstanden om at 90'000 norske kvinner er voldtatt av muslimske menn siden 1960. Selv de mest pessimistiske anslag over mørketall har problemer med å nærme seg dette tallet på totalt antall voldtekter i denne perioden, og da vet vi at de fleste voldtekter begås av norske menn...

Likevel, selv om fakta var tynne ville jeg tro at ideologien hans var gjennomarbeidet og standhaftig. Han har tross alt etter eget utsagn brukt 10-12 år på å utforme den. Resultatet? Hadde han fortalt at han bare satte seg og skrev det som falt ham inn underveis, for så å publisere uten noen tanke om korrektur og gjennomlesning ville jeg trodd ham. Enn oppsummering på lengde med dette blogginnlegget ville vært mer enn nok til å gjengi hans hovedmomenter, tar man i tillegg ut motsigelser og usammenhengende argumenter kan Behring Breiviks 1400 sider antagelig reduseres til et enkelt avsnitt, med større gjennomslagskraft.

Takket være utfyllende dekning og referater mener jeg nå å kunne se Anders Behring Breivik for den han er. En uutdannet fyr med høyere tanker om seg selv enn deltakerne i American Idol, som har forlest seg på fremmedordbøker og dropper buzzword på nivå med de beste. Han kunne antagelig glidd rett inn på de fleste trygdekafeer, hvor han kunne fantasert om å forelese i aulaen samtidig som han knapt klarer å forklare at han vil ha hvite sukkerbiter i stedet for brune.

Ytringsfrihet er noe annet enn rett

Hanne Nabinto Herland er, om ikke annet, i stand til å skape debatt. Noen ganger hva hun mener, men vel så ofte synes jeg debatten handler om at hun mener. Ikke minst handler debatten gjerne om at hun mener noe offentlig, og om hvorvidt offentligheten har bruk for hennes meninger. Nå sist i Aftenposten hvor det stilles spørsmål vedrørende avisenes dekning av henne.

Jeg har ikke lest boken hennes, Respekt, og jeg er svært usikker på om jeg kommer til å lese den. Tankene og spørsmålene er for så vidt interessante, og jeg finner ofte en fasinasjon i å lese om ting jeg er grunnleggende uenig i. Mitt eneste krav er vanligvis at det skal være god lesning, og at det man presenterer som fakta er fakta. For jeg er ikke i tvil om at Herland og jeg står trygt plassert på hver vår pol. Vi er nok begge på den blå siden; men der hun er sterkt kristenkonservativ og i mine øyne forholdsvis nasjonalistisk, er jeg en agnostisk sosialkapitalist som mener Norge er best i verden på ski, men hvor norske vi er etter 400 år som kolonistat er jeg usikker på.
De utdragene jeg har lest av Respekt, sammen med de kommentarene jeg ellers har funnet signert HNH har gjort en ting klart for meg: Dette er en dame som baserer sine meninger på rykter og forestillinger, og som ikke har noen problemer med å tilpasse statistisk materiale til sine ønsker. Det ble en gang sagt at løgnen har tre grader: Løgn, forbannet løgn og statistikk. Et eksempel jeg nylig kom over var en undersøkelse som fant at 10% av foreldre mente det verste med barns bruk av internett var tilgangen på porno. HNH vred dette til å bety at 90% av foreldre mente porno var greit.
Til de av dere som måtte mene at HNH tolker resultatet riktig har jeg følgende spørsmål: Har det falt dere inn at de 90% kan inneholde foreldre som synes vold, ekstreme meninger eller tilgang til å bestille narkotika er verre enn porno? At noe ikke er verst betyr noe helt annet enn at det er greit. Eller for å si det på en annen måte; hvis 10% av norges befolkning mener det verste om kan skje er å miste jobben betyr ikke at 90% synes det er greit å miste jobben.
Problemet, mener jeg, med debatanter som Herland er at de umuliggjør enhver debatt. Det nytter ikke å argumentere med noen som dikter opp hva de behøver for å begrunne sine standpunkter, og i hvert fall ikke når de i tillegg sitter med sensurkortet i ermet. Dersom Herland ikke får slippe til med sine ytringer ropes det opp om sensur, kulturelite og hvordan ytringsfrihet bare er tomme ord.

Da er det på tide å slå opp i ordbøkene, eller leksikon for den saks skyld, og sette seg litt inn i hva ytringsfrihet betyr. Det betyr ikke at man skal få sin mening på trykk i Aftenposten. Det betyr ikke at man skal få den på trykk i det hele tatt, men det betyr at man ikke skal straffes for å ytre den. At man har frihet til å ytre seg betyr hverken at man har rett til å ytre seg eller at man har plikt til å ytre seg.
I Kina har man ikke ytringsfrihet. Der overvåker myndighetene hva du skriver i bloggen din, og hvis de er uenige setter de deg i fengsel. I Norge risikerer du ikke annet enn at de ilegger deg straffeskatt for reklameinntektene du ikke har oppgitt på selvangivelsen. Med et svært lite unntak for rasisme og ærekrenkelse kan du i Norge skrive hva du vil på bloggen din, uansett hvor ubegrunnet, usammenhengende og idiotisk det er. DET er ytringsfrihet.
Hvorvidt Aftenposten ønsker å trykke innlegget ditt er redigering. En avis kan vanskelig drive sensur, i alle fall i ordets virkelige betydning. At en avis kun trykker en side av en sak handler om standpunkt, og eventuelt dårlig journalistisk håndverk, men er likefullt ikke sensur. Når det kommer til debatter må man nødvendigvis slippe til begge sider, i motsatt fall er det ikke en debatt. Likevel har avisen rett til selv å bestemme hva man trykker, og ikke minst rett til å vurdere kvaliteten på innleggene. Et innlegg skal ikke bare hevde en mening, det skal også bidra med argumentasjon slik at meningen kan diskuteres. Ellers blir det som i barnehagen; - Pappan min er sterkere enn din! -Nei, det er han ikke! -Jo! -Nei! -Jo! -Nei! -Au, ikke slå...

Når Herland nærmest latterliggjøres er det ikke på grunn av sine standpunkter, det er på grunn av hennes elendige argumentasjonsrekker. Enhver trygdemisbruker kan slenge ut påstander om Norges forfall, og i noen tilfeller klarer han også å henvise til obskure internettartikler som underbygger påstanden. Kanskje til og med en såkalt forskningsartikkel. Det er likevel ikke nok til å forsvare en plass i den offentlige debatten. At en publikasjon kalles forskning gir den ikke automatisk kredibilitet. Det er ikke forskning å fremsette en påstand for deretter å oppsøke bekreftelser på påstanden. Forskning handler om å fremsette et forslag, for så å undersøke hvorvidt materialet som bekrefter forslaget veier tyngre enn materialet som avkrefter det.

For å ta et eksempel: Min påstand er at nattverden bør fjernes fra liturgien fordi ingen nordmenn tar i mot den uansett. Deretter legger jeg ut et spørreskjema hos Human-Etisk forbund hvor jeg spør om de går i kirken, og om de der tar i mot nattverden. Sannsynligvis vil jeg stå igjen med et resultat som ikke bare viser at nattverden kan fjernes, men også at hele kirken kan legges ned siden ingen går dit.
Jeg tror neppe jeg vil få spalteplass i hverken Klassekampen eller Aftenposten med den undersøkelsen; eller ser du for deg overskriften "Human-Etikere går ikke i kirken!"?