Advarsel: Jeg tenker nå å uttale meg om ting jeg vet svært lite om...
Politi, forsvar og rettsvesen trenger vi. Alt annet kan kuttes, med ostehøvel eller øks.
Dette var en av kommentarene til et innlegg i Aftenposten om kutt i offentlige utgifter, og kom så vidt jeg kunne forstå fra en aktiv libetarianer (eller hva de nå egentlig kaller seg, disse som vil avskaffe stort sett alle statlige organer utenom de ovennevnte).
Jeg må medgi at tanken kan være fristende; en skatteprosent på 5-10 eller deromkring, effektiv privat drift av sykehus, veier, skoler og pensjon, og minimal statlig inngripen i hverdagen. Særlig blant ungdommen ser jeg jo at dette kan virke fristende, men innerst inne mener jeg at hele ideen er fullstendig på trynet. At sykehus og skoler kan fungere godt i den private sfære har jeg førstehåndserfaring fra, men jeg vet samtidig at denne skolen også hadde solide offentlige tilskudd. Legg til midlene fra Lånekassa som flere av elevene nøt godt av som borteboere, og totalbildet blir langt mindre privatisert. Så hva ville vært konsekvensen av at denne skolen var helt privat? Det er jo ingen tvil om at skolepengene ville vært høyere, men privatistenes løsning vil jo være at foreldrene også betaler mindre skatt og dermed ville vært i stand til å sende barna dit alikevel. Min mening er at dette er en svært så enkel, og naiv, forklaring. For det første antar man at foreldrenes skattelette vil tilsvare økningen i skolepenger, en antagelse jeg er svært sikker på at ikke er korrekt i alle tilfeller.
Privatisering av veier og veidrift anser jeg for å være en ide noen har funnet på bunnen av en svært stor konjakkflaske. Særlig siden jeg innbiller meg at mange som er i mot statlig inngripen også er motstandere av bompenger. Privat veidrift vil ha en eneste inntektskilde - bompenger. Privat veidrift vil også gjøre en kost/nytte-beregning av hver meter vei, noe som sannsynligvis vil medføre at vi får vei rundt Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger, og hovedvei mellom disse. I Finnmark og på Vestlandet vil det neppe være asfalt å finne, utenom til enkelte industrisentra. I et samfunn uten statlig inngripen vil det heller ikke være noen reguleringer som medfører at inntektene må gå til vedlikehold av vei, eller stå i forhold til vedlikeholdet. Populære strekninger vil kunne få høyere pris, fordi man ser muligheten til profitt - for ikke å snakke om hva som kan skje der det ikke finnes alternative veier. Jeg mistenker også at dagens kladdestrategi vil fremstå som visjonær og sammenhengende den dagen 14 forskjellige aktører skal ruste opp E6, basert på hver sine foretrukne veibredder, skulderbredder, asfalttyper og vedlikeholdsstrategier.
Som sagt, dette er ting jeg ikke har satt meg særlig inn i, det bare fremstår som svært så idealistisk og lite gjennomtenkt... På den annen side, jeg mener ikke at dagens løsning er ideell, men mer om det en annen dag.
Viser innlegg med etiketten politikk. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten politikk. Vis alle innlegg
mandag 11. mars 2013
torsdag 19. april 2012
Luftslottet som smuldret
Anders Behring Breivik er inne i sin fjerde dag i retten, og den tredje dagen avsatt til hans forklaring. Aktoratet har grillet ham jevnt, og hans livsverk - det såkalte manifestet - er snart redusert til en gjennomsnittelig norsk skolestil.
Personlig har jeg fulgt saken med interesse, av flere årsaker. Jeg har en genuin interesse for jus, og de juridiske aspektene av saken er av en karakter man aldri har sett maken til her til lands. Det nærmeste blir krigsoppgjøret, men det var samtidig preget av en ganske annen tid og handling. Samtidig har jeg et ønske om å se hvem personen Behring Breivik er, hva som driver ham og hvordan han fremstår. I motsetning til de fleste jihadister og selvmordsbombere sitter vi med gjerningsmannen og kan få førstehånds opplysninger om hans motivasjon. Samtidig er dette en gjerningsmann som selv i stor grad har utformet sin ideologi, han er ikke hjernevasket av en organisasjon.
Så langt må jeg faktisk si meg skuffet! Rett nok har utdragene og kommentarene rundt det såkalte manifestet gitt en forsmak på hva som skulle komme, men en viss sammenheng og orden i sysakene hadde jeg forventet meg. Etter de første dagene er mitt inntrykk at vi her har med en sint og stakkarslig mann å gjøre. En mann med holdninger til muslimer og innvandrere jeg ville forventet fra avsidesliggende grender, som rått har svelget propaganda og oppdiktet statistikk av det kaliberet Hanne Nabintu Herland stadig serverer. Et eksempel er påstanden om at 90'000 norske kvinner er voldtatt av muslimske menn siden 1960. Selv de mest pessimistiske anslag over mørketall har problemer med å nærme seg dette tallet på totalt antall voldtekter i denne perioden, og da vet vi at de fleste voldtekter begås av norske menn...
Likevel, selv om fakta var tynne ville jeg tro at ideologien hans var gjennomarbeidet og standhaftig. Han har tross alt etter eget utsagn brukt 10-12 år på å utforme den. Resultatet? Hadde han fortalt at han bare satte seg og skrev det som falt ham inn underveis, for så å publisere uten noen tanke om korrektur og gjennomlesning ville jeg trodd ham. Enn oppsummering på lengde med dette blogginnlegget ville vært mer enn nok til å gjengi hans hovedmomenter, tar man i tillegg ut motsigelser og usammenhengende argumenter kan Behring Breiviks 1400 sider antagelig reduseres til et enkelt avsnitt, med større gjennomslagskraft.
Takket være utfyllende dekning og referater mener jeg nå å kunne se Anders Behring Breivik for den han er. En uutdannet fyr med høyere tanker om seg selv enn deltakerne i American Idol, som har forlest seg på fremmedordbøker og dropper buzzword på nivå med de beste. Han kunne antagelig glidd rett inn på de fleste trygdekafeer, hvor han kunne fantasert om å forelese i aulaen samtidig som han knapt klarer å forklare at han vil ha hvite sukkerbiter i stedet for brune.
Personlig har jeg fulgt saken med interesse, av flere årsaker. Jeg har en genuin interesse for jus, og de juridiske aspektene av saken er av en karakter man aldri har sett maken til her til lands. Det nærmeste blir krigsoppgjøret, men det var samtidig preget av en ganske annen tid og handling. Samtidig har jeg et ønske om å se hvem personen Behring Breivik er, hva som driver ham og hvordan han fremstår. I motsetning til de fleste jihadister og selvmordsbombere sitter vi med gjerningsmannen og kan få førstehånds opplysninger om hans motivasjon. Samtidig er dette en gjerningsmann som selv i stor grad har utformet sin ideologi, han er ikke hjernevasket av en organisasjon.
Så langt må jeg faktisk si meg skuffet! Rett nok har utdragene og kommentarene rundt det såkalte manifestet gitt en forsmak på hva som skulle komme, men en viss sammenheng og orden i sysakene hadde jeg forventet meg. Etter de første dagene er mitt inntrykk at vi her har med en sint og stakkarslig mann å gjøre. En mann med holdninger til muslimer og innvandrere jeg ville forventet fra avsidesliggende grender, som rått har svelget propaganda og oppdiktet statistikk av det kaliberet Hanne Nabintu Herland stadig serverer. Et eksempel er påstanden om at 90'000 norske kvinner er voldtatt av muslimske menn siden 1960. Selv de mest pessimistiske anslag over mørketall har problemer med å nærme seg dette tallet på totalt antall voldtekter i denne perioden, og da vet vi at de fleste voldtekter begås av norske menn...
Likevel, selv om fakta var tynne ville jeg tro at ideologien hans var gjennomarbeidet og standhaftig. Han har tross alt etter eget utsagn brukt 10-12 år på å utforme den. Resultatet? Hadde han fortalt at han bare satte seg og skrev det som falt ham inn underveis, for så å publisere uten noen tanke om korrektur og gjennomlesning ville jeg trodd ham. Enn oppsummering på lengde med dette blogginnlegget ville vært mer enn nok til å gjengi hans hovedmomenter, tar man i tillegg ut motsigelser og usammenhengende argumenter kan Behring Breiviks 1400 sider antagelig reduseres til et enkelt avsnitt, med større gjennomslagskraft.
Takket være utfyllende dekning og referater mener jeg nå å kunne se Anders Behring Breivik for den han er. En uutdannet fyr med høyere tanker om seg selv enn deltakerne i American Idol, som har forlest seg på fremmedordbøker og dropper buzzword på nivå med de beste. Han kunne antagelig glidd rett inn på de fleste trygdekafeer, hvor han kunne fantasert om å forelese i aulaen samtidig som han knapt klarer å forklare at han vil ha hvite sukkerbiter i stedet for brune.
søndag 25. mars 2012
Nordmenn bruker en mindre andel av inntekten på mat enn i
Akkurat den påstanden er i mine øyne i stor grad misbruk av statistikk. Problemet er at man bare ser på hvor mye man bruker på mat, uten å ta i betraktning hva man kjøper.
Bare for å ta et eksempel ut av løse luften; hvis nordmannen kjøper servelat og italieneren Parmaskinke vil ikke en sammenligning av hvor mye de brukte på handleturen si noe som helst om prisnivået på maten i de to landene. Enda verre blir det hvis det viser seg at handleturen kostet det samme og man ser på andelen av inntekt. Joda, italieneren brukte en større del av inntekten sin på mat. Det betyr ikke at mat er billigere i Norge enn i Italia.
Bare for å ta et eksempel ut av løse luften; hvis nordmannen kjøper servelat og italieneren Parmaskinke vil ikke en sammenligning av hvor mye de brukte på handleturen si noe som helst om prisnivået på maten i de to landene. Enda verre blir det hvis det viser seg at handleturen kostet det samme og man ser på andelen av inntekt. Joda, italieneren brukte en større del av inntekten sin på mat. Det betyr ikke at mat er billigere i Norge enn i Italia.
At nordmenn bruker en liten del av inntekten sin på mat sier mer om gjerrige, matubevisste nordmenn enn om prisnivå. Lag heller en sammenligning ala BigMac-indexen - hvor stor del av inntekten din går med hvis du skal kjøpe hundre BigMac? Alternativt, lag to forskjellige handlekurver - en billig og en snadderfyllt, og se på hvor mye disse koster i de forskjellige landene. Bare ikke se deg blind på statistikker som ikke betyr noen verdens ting.
Og apropos: Statistikken viser også at i enkelte u-land bruker man 90% av inntekten sin på mat. I enkelte andre u-land lever man i selvforsynte samfunn og bruker 0% av inntekten sin på mat... Igjen må man se bak statistikken på det totale prisnivået og hva man bruker inntekten på. Hvis mat er det eneste som koster penger har det lite for seg å sammenligne med et land hvor 20-50% er avhengige av bil for å i det hele tatt ha noen inntekt...
onsdag 22. februar 2012
Husløs, adresseløs, samfunnsløs
Leste i dag en kronikk (Melbye) fra i forgårs som var bakgrunn for en kronikk (Viken) som ble publisert i Aftenposten i dag, og som jeg fant at stilte noen interessante spørsmål. Jeg er tilhenger av frihet og individualisme, men under den forutsetning at man ser den i sammenheng med samfunnet man lever i. Eller for å si det på en annen måte; er du tilhenger av et skattefritt samfunn kan du ikke samtidig være motstander av privat helsetjeneste.
Dette innlegget handler først og fremst om Melbyes kronikk. Vikens kronikk finner jeg, kanskje ikke helt på jordet, men den virker å ha hengt seg litt opp i tanken om frivillig vs ufrivillig husløs. Jeg er enig med Viken at en forherligelse av en husløs tilværelse er nokså selvsentrert, men jeg tror det er en ganske annen debatt.
Når man forfekter frihet og ønsker å løsrive seg fra samfunnet slik som Melbye gir uttrykk for gjør man en rekke valg. Argumentasjonen handler ofte om å kunne utfolde og utvikle seg selv, og ikke lenger være bundet av krav fra andre. Forlokkende tanker, men vanskeligere enn man kanskje skulle tro. Melbye hevder at et valg om å være husløs ikke er akseptert i samfunnet, og sammenligner det med å være frivillig barnløs. Hun har nok rett, men at man blir sett rart på hvis man frivillig bor på gaten er ikke så veldig merkelig. At det i det hele tatt er i ferd med å bli akseptert, at det faktisk er mulig, er et tegn på et samfunn som har utviklet seg langt. Man skal ikke mange år tilbake i tid før frivillig barnløshet og hjemløshet ikke bare innvirket på din anseelse, det kunne innvirke kraftig på din mulighet for å overleve. Går vi virkelig langt tilbake, til steinaldermennesker og huleboere, var det ikke et alternativ å melde seg ut av samfunnet. Sannsynligheten for å overleve alene uten stamme og hule var minimal. Jakt var i høy grad et lagspill, og når man samtidig skulle forsvare seg mot rovdyr, ta vare på ilden som var tent opp og gjerne samle litt frukt i tillegg ble livet vanskelig. Det var heller ikke gitt at man var velkommen i en annen hule for en natt eller to.
Så i det perspektivet er det ikke så veldig vanskelig å flytte ut i dag. Det som er vanskeligere enn før er å melde seg helt ut av samfunnet. Før var det så enkelt som å gå sin vei. Gikk du et par dager vekk fra hulen, lukket øynene og snurret til du falt for så å gå den veien høyre pekefinger lå, var det absolutt muligheter for aldri se et menneske igjen. I dag er dette verre, blant annet som Melbye påpeker fordi du må ha en adresse slik at staten kan få tak i deg. Og derigjennom kontrollerer deg.
Og det er på dette punktet jeg dels faller av lasset, og dels mener Melbyes frihet blir inkonsistent. Jeg faller av lasset fordi jeg har vansker med å se hvordan staten kontrollerer noen som helst gjennom å ha en adresse de kan sende ting til. Utover at de vet at du, sannsynligvis, dukker opp på dette stedet en gang i blant. Det kan jo hende adressen er til din mor, som så videresender posten til diverse poste restante adresser. Om du har en postboks må du innom, men Lånekassen ligger neppe i buskene utenfor for å sjekke om du faktisk har flyttet til Nord-Norge for å få redusert lånet ditt.
Inkonsistensen oppstår i det man ønsker å løsrive seg fra samfunnet, men fortsatt benytte seg av dets tjenester. Hvordan Melbye stiller seg i denne saken vet jeg ikke, men man risikerer å møte seg selv i døren jevnt og trutt. Som de nordmenn som ønsker å bo i Spania i stedet for i Norge, men som likevel ønsker å behandles i det norske helsevesen. Man har frihet til å bo året rundt i Spania, men ikke med de samme tilbud som når man bor i Norge.
Jeg lurer også litt på om det er bare den fysiske adressen som er problematisk for Melbye. Eventuelt hvilke store prinsipielle forskjeller hun ser på en postboks og en mailboks. I begge tilfeller har man oppgitt et sted å kontaktes, men ved å oppgi bare den ene ønsker man å kontrollere andre uten selv å bli kontrollert. Uansett vil begge deler legge føringer for hvor man kan reise, og hvordan. Det hjelper ikke å få all kommunikasjon via e-post hvis man ønsker å tilbringe 6 måneder på en øde øy. Det hjelper for så vidt ikke med postboks heller, så eksempelet er litt søkt. Derimot er muligheten for å få post til en adresse på landet i Kina sannsynligvis større enn muligheten til å få e-post skrevet på norsk.
Det er jo også slik at det ikke bare er "kjent" kommunikasjon som sendes ut. Joda, du vet når selvangivelsen kommer. Du vet sannsynligvis også at du har blitt tatt i en fotoboks og at det er bot på vei i posten. Det er litt verre å vite at sykehuset fant igjen celleprøvene dine i en fryseboks og at de nå har funnet ut at svulsten din var ondartet. På den annen side, som ufrivillig medlem av samfunnet vil du vel helst ikke at noen skal skjære i deg mens du sover uansett.
For min del skal gjerne Melbye få leve uten adresse, så lenge hun da heller ikke har noen forventninger om skoleplass, studielån, dagpenger eller anledning til å anmelde slusken som stakk av med iPaden hennes. Når det forventes at man har en adresse henger det sammen med den identifiseringen av personer som er nødvendig for at samfunnet skal fungere. Den gang man levde uten annen identifikasjon enn hva man selv fortalte levde man også i et ganske annet samfunn, og selv lenge etter at vi flyttet ut av hula og inn i huset var muligheten til å bryte ut så og si ikke-eksisterende. Samfunnet visste hvem og hvor du var uten adresse, men det skyldtes at samfunnet var landsbyen du bodde i.
Dette innlegget handler først og fremst om Melbyes kronikk. Vikens kronikk finner jeg, kanskje ikke helt på jordet, men den virker å ha hengt seg litt opp i tanken om frivillig vs ufrivillig husløs. Jeg er enig med Viken at en forherligelse av en husløs tilværelse er nokså selvsentrert, men jeg tror det er en ganske annen debatt.
Når man forfekter frihet og ønsker å løsrive seg fra samfunnet slik som Melbye gir uttrykk for gjør man en rekke valg. Argumentasjonen handler ofte om å kunne utfolde og utvikle seg selv, og ikke lenger være bundet av krav fra andre. Forlokkende tanker, men vanskeligere enn man kanskje skulle tro. Melbye hevder at et valg om å være husløs ikke er akseptert i samfunnet, og sammenligner det med å være frivillig barnløs. Hun har nok rett, men at man blir sett rart på hvis man frivillig bor på gaten er ikke så veldig merkelig. At det i det hele tatt er i ferd med å bli akseptert, at det faktisk er mulig, er et tegn på et samfunn som har utviklet seg langt. Man skal ikke mange år tilbake i tid før frivillig barnløshet og hjemløshet ikke bare innvirket på din anseelse, det kunne innvirke kraftig på din mulighet for å overleve. Går vi virkelig langt tilbake, til steinaldermennesker og huleboere, var det ikke et alternativ å melde seg ut av samfunnet. Sannsynligheten for å overleve alene uten stamme og hule var minimal. Jakt var i høy grad et lagspill, og når man samtidig skulle forsvare seg mot rovdyr, ta vare på ilden som var tent opp og gjerne samle litt frukt i tillegg ble livet vanskelig. Det var heller ikke gitt at man var velkommen i en annen hule for en natt eller to.
Så i det perspektivet er det ikke så veldig vanskelig å flytte ut i dag. Det som er vanskeligere enn før er å melde seg helt ut av samfunnet. Før var det så enkelt som å gå sin vei. Gikk du et par dager vekk fra hulen, lukket øynene og snurret til du falt for så å gå den veien høyre pekefinger lå, var det absolutt muligheter for aldri se et menneske igjen. I dag er dette verre, blant annet som Melbye påpeker fordi du må ha en adresse slik at staten kan få tak i deg. Og derigjennom kontrollerer deg.
Og det er på dette punktet jeg dels faller av lasset, og dels mener Melbyes frihet blir inkonsistent. Jeg faller av lasset fordi jeg har vansker med å se hvordan staten kontrollerer noen som helst gjennom å ha en adresse de kan sende ting til. Utover at de vet at du, sannsynligvis, dukker opp på dette stedet en gang i blant. Det kan jo hende adressen er til din mor, som så videresender posten til diverse poste restante adresser. Om du har en postboks må du innom, men Lånekassen ligger neppe i buskene utenfor for å sjekke om du faktisk har flyttet til Nord-Norge for å få redusert lånet ditt.
Inkonsistensen oppstår i det man ønsker å løsrive seg fra samfunnet, men fortsatt benytte seg av dets tjenester. Hvordan Melbye stiller seg i denne saken vet jeg ikke, men man risikerer å møte seg selv i døren jevnt og trutt. Som de nordmenn som ønsker å bo i Spania i stedet for i Norge, men som likevel ønsker å behandles i det norske helsevesen. Man har frihet til å bo året rundt i Spania, men ikke med de samme tilbud som når man bor i Norge.
Jeg lurer også litt på om det er bare den fysiske adressen som er problematisk for Melbye. Eventuelt hvilke store prinsipielle forskjeller hun ser på en postboks og en mailboks. I begge tilfeller har man oppgitt et sted å kontaktes, men ved å oppgi bare den ene ønsker man å kontrollere andre uten selv å bli kontrollert. Uansett vil begge deler legge føringer for hvor man kan reise, og hvordan. Det hjelper ikke å få all kommunikasjon via e-post hvis man ønsker å tilbringe 6 måneder på en øde øy. Det hjelper for så vidt ikke med postboks heller, så eksempelet er litt søkt. Derimot er muligheten for å få post til en adresse på landet i Kina sannsynligvis større enn muligheten til å få e-post skrevet på norsk.
Det er jo også slik at det ikke bare er "kjent" kommunikasjon som sendes ut. Joda, du vet når selvangivelsen kommer. Du vet sannsynligvis også at du har blitt tatt i en fotoboks og at det er bot på vei i posten. Det er litt verre å vite at sykehuset fant igjen celleprøvene dine i en fryseboks og at de nå har funnet ut at svulsten din var ondartet. På den annen side, som ufrivillig medlem av samfunnet vil du vel helst ikke at noen skal skjære i deg mens du sover uansett.
For min del skal gjerne Melbye få leve uten adresse, så lenge hun da heller ikke har noen forventninger om skoleplass, studielån, dagpenger eller anledning til å anmelde slusken som stakk av med iPaden hennes. Når det forventes at man har en adresse henger det sammen med den identifiseringen av personer som er nødvendig for at samfunnet skal fungere. Den gang man levde uten annen identifikasjon enn hva man selv fortalte levde man også i et ganske annet samfunn, og selv lenge etter at vi flyttet ut av hula og inn i huset var muligheten til å bryte ut så og si ikke-eksisterende. Samfunnet visste hvem og hvor du var uten adresse, men det skyldtes at samfunnet var landsbyen du bodde i.
mandag 20. februar 2012
Ytringsfrihet er noe annet enn rett
Hanne Nabinto Herland er, om ikke annet, i stand til å skape debatt. Noen ganger hva hun mener, men vel så ofte synes jeg debatten handler om at hun mener. Ikke minst handler debatten gjerne om at hun mener noe offentlig, og om hvorvidt offentligheten har bruk for hennes meninger. Nå sist i Aftenposten hvor det stilles spørsmål vedrørende avisenes dekning av henne.
Jeg har ikke lest boken hennes, Respekt, og jeg er svært usikker på om jeg kommer til å lese den. Tankene og spørsmålene er for så vidt interessante, og jeg finner ofte en fasinasjon i å lese om ting jeg er grunnleggende uenig i. Mitt eneste krav er vanligvis at det skal være god lesning, og at det man presenterer som fakta er fakta. For jeg er ikke i tvil om at Herland og jeg står trygt plassert på hver vår pol. Vi er nok begge på den blå siden; men der hun er sterkt kristenkonservativ og i mine øyne forholdsvis nasjonalistisk, er jeg en agnostisk sosialkapitalist som mener Norge er best i verden på ski, men hvor norske vi er etter 400 år som kolonistat er jeg usikker på.
De utdragene jeg har lest av Respekt, sammen med de kommentarene jeg ellers har funnet signert HNH har gjort en ting klart for meg: Dette er en dame som baserer sine meninger på rykter og forestillinger, og som ikke har noen problemer med å tilpasse statistisk materiale til sine ønsker. Det ble en gang sagt at løgnen har tre grader: Løgn, forbannet løgn og statistikk. Et eksempel jeg nylig kom over var en undersøkelse som fant at 10% av foreldre mente det verste med barns bruk av internett var tilgangen på porno. HNH vred dette til å bety at 90% av foreldre mente porno var greit.
Til de av dere som måtte mene at HNH tolker resultatet riktig har jeg følgende spørsmål: Har det falt dere inn at de 90% kan inneholde foreldre som synes vold, ekstreme meninger eller tilgang til å bestille narkotika er verre enn porno? At noe ikke er verst betyr noe helt annet enn at det er greit. Eller for å si det på en annen måte; hvis 10% av norges befolkning mener det verste om kan skje er å miste jobben betyr ikke at 90% synes det er greit å miste jobben.
Problemet, mener jeg, med debatanter som Herland er at de umuliggjør enhver debatt. Det nytter ikke å argumentere med noen som dikter opp hva de behøver for å begrunne sine standpunkter, og i hvert fall ikke når de i tillegg sitter med sensurkortet i ermet. Dersom Herland ikke får slippe til med sine ytringer ropes det opp om sensur, kulturelite og hvordan ytringsfrihet bare er tomme ord.
Da er det på tide å slå opp i ordbøkene, eller leksikon for den saks skyld, og sette seg litt inn i hva ytringsfrihet betyr. Det betyr ikke at man skal få sin mening på trykk i Aftenposten. Det betyr ikke at man skal få den på trykk i det hele tatt, men det betyr at man ikke skal straffes for å ytre den. At man har frihet til å ytre seg betyr hverken at man har rett til å ytre seg eller at man har plikt til å ytre seg.
I Kina har man ikke ytringsfrihet. Der overvåker myndighetene hva du skriver i bloggen din, og hvis de er uenige setter de deg i fengsel. I Norge risikerer du ikke annet enn at de ilegger deg straffeskatt for reklameinntektene du ikke har oppgitt på selvangivelsen. Med et svært lite unntak for rasisme og ærekrenkelse kan du i Norge skrive hva du vil på bloggen din, uansett hvor ubegrunnet, usammenhengende og idiotisk det er. DET er ytringsfrihet.
Hvorvidt Aftenposten ønsker å trykke innlegget ditt er redigering. En avis kan vanskelig drive sensur, i alle fall i ordets virkelige betydning. At en avis kun trykker en side av en sak handler om standpunkt, og eventuelt dårlig journalistisk håndverk, men er likefullt ikke sensur. Når det kommer til debatter må man nødvendigvis slippe til begge sider, i motsatt fall er det ikke en debatt. Likevel har avisen rett til selv å bestemme hva man trykker, og ikke minst rett til å vurdere kvaliteten på innleggene. Et innlegg skal ikke bare hevde en mening, det skal også bidra med argumentasjon slik at meningen kan diskuteres. Ellers blir det som i barnehagen; - Pappan min er sterkere enn din! -Nei, det er han ikke! -Jo! -Nei! -Jo! -Nei! -Au, ikke slå...
Når Herland nærmest latterliggjøres er det ikke på grunn av sine standpunkter, det er på grunn av hennes elendige argumentasjonsrekker. Enhver trygdemisbruker kan slenge ut påstander om Norges forfall, og i noen tilfeller klarer han også å henvise til obskure internettartikler som underbygger påstanden. Kanskje til og med en såkalt forskningsartikkel. Det er likevel ikke nok til å forsvare en plass i den offentlige debatten. At en publikasjon kalles forskning gir den ikke automatisk kredibilitet. Det er ikke forskning å fremsette en påstand for deretter å oppsøke bekreftelser på påstanden. Forskning handler om å fremsette et forslag, for så å undersøke hvorvidt materialet som bekrefter forslaget veier tyngre enn materialet som avkrefter det.
For å ta et eksempel: Min påstand er at nattverden bør fjernes fra liturgien fordi ingen nordmenn tar i mot den uansett. Deretter legger jeg ut et spørreskjema hos Human-Etisk forbund hvor jeg spør om de går i kirken, og om de der tar i mot nattverden. Sannsynligvis vil jeg stå igjen med et resultat som ikke bare viser at nattverden kan fjernes, men også at hele kirken kan legges ned siden ingen går dit.
Jeg tror neppe jeg vil få spalteplass i hverken Klassekampen eller Aftenposten med den undersøkelsen; eller ser du for deg overskriften "Human-Etikere går ikke i kirken!"?
Jeg har ikke lest boken hennes, Respekt, og jeg er svært usikker på om jeg kommer til å lese den. Tankene og spørsmålene er for så vidt interessante, og jeg finner ofte en fasinasjon i å lese om ting jeg er grunnleggende uenig i. Mitt eneste krav er vanligvis at det skal være god lesning, og at det man presenterer som fakta er fakta. For jeg er ikke i tvil om at Herland og jeg står trygt plassert på hver vår pol. Vi er nok begge på den blå siden; men der hun er sterkt kristenkonservativ og i mine øyne forholdsvis nasjonalistisk, er jeg en agnostisk sosialkapitalist som mener Norge er best i verden på ski, men hvor norske vi er etter 400 år som kolonistat er jeg usikker på.
De utdragene jeg har lest av Respekt, sammen med de kommentarene jeg ellers har funnet signert HNH har gjort en ting klart for meg: Dette er en dame som baserer sine meninger på rykter og forestillinger, og som ikke har noen problemer med å tilpasse statistisk materiale til sine ønsker. Det ble en gang sagt at løgnen har tre grader: Løgn, forbannet løgn og statistikk. Et eksempel jeg nylig kom over var en undersøkelse som fant at 10% av foreldre mente det verste med barns bruk av internett var tilgangen på porno. HNH vred dette til å bety at 90% av foreldre mente porno var greit.
Til de av dere som måtte mene at HNH tolker resultatet riktig har jeg følgende spørsmål: Har det falt dere inn at de 90% kan inneholde foreldre som synes vold, ekstreme meninger eller tilgang til å bestille narkotika er verre enn porno? At noe ikke er verst betyr noe helt annet enn at det er greit. Eller for å si det på en annen måte; hvis 10% av norges befolkning mener det verste om kan skje er å miste jobben betyr ikke at 90% synes det er greit å miste jobben.
Problemet, mener jeg, med debatanter som Herland er at de umuliggjør enhver debatt. Det nytter ikke å argumentere med noen som dikter opp hva de behøver for å begrunne sine standpunkter, og i hvert fall ikke når de i tillegg sitter med sensurkortet i ermet. Dersom Herland ikke får slippe til med sine ytringer ropes det opp om sensur, kulturelite og hvordan ytringsfrihet bare er tomme ord.
Da er det på tide å slå opp i ordbøkene, eller leksikon for den saks skyld, og sette seg litt inn i hva ytringsfrihet betyr. Det betyr ikke at man skal få sin mening på trykk i Aftenposten. Det betyr ikke at man skal få den på trykk i det hele tatt, men det betyr at man ikke skal straffes for å ytre den. At man har frihet til å ytre seg betyr hverken at man har rett til å ytre seg eller at man har plikt til å ytre seg.
I Kina har man ikke ytringsfrihet. Der overvåker myndighetene hva du skriver i bloggen din, og hvis de er uenige setter de deg i fengsel. I Norge risikerer du ikke annet enn at de ilegger deg straffeskatt for reklameinntektene du ikke har oppgitt på selvangivelsen. Med et svært lite unntak for rasisme og ærekrenkelse kan du i Norge skrive hva du vil på bloggen din, uansett hvor ubegrunnet, usammenhengende og idiotisk det er. DET er ytringsfrihet.
Hvorvidt Aftenposten ønsker å trykke innlegget ditt er redigering. En avis kan vanskelig drive sensur, i alle fall i ordets virkelige betydning. At en avis kun trykker en side av en sak handler om standpunkt, og eventuelt dårlig journalistisk håndverk, men er likefullt ikke sensur. Når det kommer til debatter må man nødvendigvis slippe til begge sider, i motsatt fall er det ikke en debatt. Likevel har avisen rett til selv å bestemme hva man trykker, og ikke minst rett til å vurdere kvaliteten på innleggene. Et innlegg skal ikke bare hevde en mening, det skal også bidra med argumentasjon slik at meningen kan diskuteres. Ellers blir det som i barnehagen; - Pappan min er sterkere enn din! -Nei, det er han ikke! -Jo! -Nei! -Jo! -Nei! -Au, ikke slå...
Når Herland nærmest latterliggjøres er det ikke på grunn av sine standpunkter, det er på grunn av hennes elendige argumentasjonsrekker. Enhver trygdemisbruker kan slenge ut påstander om Norges forfall, og i noen tilfeller klarer han også å henvise til obskure internettartikler som underbygger påstanden. Kanskje til og med en såkalt forskningsartikkel. Det er likevel ikke nok til å forsvare en plass i den offentlige debatten. At en publikasjon kalles forskning gir den ikke automatisk kredibilitet. Det er ikke forskning å fremsette en påstand for deretter å oppsøke bekreftelser på påstanden. Forskning handler om å fremsette et forslag, for så å undersøke hvorvidt materialet som bekrefter forslaget veier tyngre enn materialet som avkrefter det.
For å ta et eksempel: Min påstand er at nattverden bør fjernes fra liturgien fordi ingen nordmenn tar i mot den uansett. Deretter legger jeg ut et spørreskjema hos Human-Etisk forbund hvor jeg spør om de går i kirken, og om de der tar i mot nattverden. Sannsynligvis vil jeg stå igjen med et resultat som ikke bare viser at nattverden kan fjernes, men også at hele kirken kan legges ned siden ingen går dit.
Jeg tror neppe jeg vil få spalteplass i hverken Klassekampen eller Aftenposten med den undersøkelsen; eller ser du for deg overskriften "Human-Etikere går ikke i kirken!"?
torsdag 17. november 2011
Carl I. furtekroken
Carl I. Hagen lærte mye som politiker, men å gi seg på topp var tydeligvis en frase han glemte. Etter et særdeles mislykket comeback som ordførerkandidat hvor han tråkket i klaveret både i forbindelse med 22/7 og et merkelig forslag om spanske fremmedarbeidere, går han nå offentlig ut og furter fordi FrP ikke lenger danser etter hans pipe.
Jeg vurderte å gå inn på hans og Elis uttalelser om hvor uegnet Siv Jensen er som leder som ikke engang klarte å håndtere en liten fillesak, men nøyer meg med å rippe opp i at hun i hvert fall håndterte tiden etter 22/7 vesentlig bedre en Carl.
Derimot tenkte jeg å gå litt inn på det brevet Carl I. sendte etter at han tapte kampvoteringen om en plass i Nobelkomiteen. Han understreker der flere ganger viktigheten og betydningen av at den beste og mest kompetente skal få posisjonen. Samtidig påberoper han seg retten til en verdig avskjed og en posisjon som "gave" for lang og tro innsats i FrP. Med andre ord, den beste skal få plassen, så sant ikke Carl I. vil ha den. Det har kanskje ikke slått hverken han eller Eli at stortingsgruppen i FrP kanskje anså Inger-Marie Ytterhorn som den mest kompetente og best egnede representanten?
Han sier i tillegg at han hadde regnet med at hun ville gi fra seg plassen dersom han ville ha den. Så mye for demokratiske prosesser i FrP altså - men naturligvis, du blir jo alltid valgt på akklamasjon hvis du ikke har motkandidater. Der Carl I. har du gått glipp av en annen leksjon, det blir ikke demokratisk bare fordi man har et valg. De har valg både i Burma og Kina, og det kan se ut som om du har fått din skole der.
Carl I. Hagen bygde FrP, men nå har FrP vokst forbi Carl. Anders Langes parti kunne lenge like gjerne hett Carl I. Hagens parti, men den tiden er over. Carl I. er nå et FrP medlem som alle andre, og hans ønsker er nettopp det: ønsker. De er ikke lenger et vakkert navn på dikterte beslutninger.
Innse det Carl. Du tapte, partiet mente at Inger-Marie Ytterhorn er en bedre representant i Nobelkomiteen. Og vet du hva? Jeg er fullstendig enig. De utspillene du serverte i sommer viste tydelig at fingerspitzgefühlen er forsvunnet, du har ikke lenger kontakt med folket og dine politiske metoder er ikke lenger effktive. Du burde tatt Elis råd og nippet vin i Spania, for perioden i bystyret kan bli lang og tung for en politiker som var vant til å sette dagsorden. Jeg kan tenke meg hva du ville i Nobelkomiteen - der kunne du fått en internasjonal scene for dine utspill, lansert kandidater fra fjern og nær, og ikke minst gått høyt ut i etterkant med din dissens i tilfelle man igjen delte ut en pris ala Obama.
Populistisk? Absolutt. Verdig? Ikke i det hele tatt.
Jeg vurderte å gå inn på hans og Elis uttalelser om hvor uegnet Siv Jensen er som leder som ikke engang klarte å håndtere en liten fillesak, men nøyer meg med å rippe opp i at hun i hvert fall håndterte tiden etter 22/7 vesentlig bedre en Carl.
Derimot tenkte jeg å gå litt inn på det brevet Carl I. sendte etter at han tapte kampvoteringen om en plass i Nobelkomiteen. Han understreker der flere ganger viktigheten og betydningen av at den beste og mest kompetente skal få posisjonen. Samtidig påberoper han seg retten til en verdig avskjed og en posisjon som "gave" for lang og tro innsats i FrP. Med andre ord, den beste skal få plassen, så sant ikke Carl I. vil ha den. Det har kanskje ikke slått hverken han eller Eli at stortingsgruppen i FrP kanskje anså Inger-Marie Ytterhorn som den mest kompetente og best egnede representanten?
Han sier i tillegg at han hadde regnet med at hun ville gi fra seg plassen dersom han ville ha den. Så mye for demokratiske prosesser i FrP altså - men naturligvis, du blir jo alltid valgt på akklamasjon hvis du ikke har motkandidater. Der Carl I. har du gått glipp av en annen leksjon, det blir ikke demokratisk bare fordi man har et valg. De har valg både i Burma og Kina, og det kan se ut som om du har fått din skole der.
Carl I. Hagen bygde FrP, men nå har FrP vokst forbi Carl. Anders Langes parti kunne lenge like gjerne hett Carl I. Hagens parti, men den tiden er over. Carl I. er nå et FrP medlem som alle andre, og hans ønsker er nettopp det: ønsker. De er ikke lenger et vakkert navn på dikterte beslutninger.
Innse det Carl. Du tapte, partiet mente at Inger-Marie Ytterhorn er en bedre representant i Nobelkomiteen. Og vet du hva? Jeg er fullstendig enig. De utspillene du serverte i sommer viste tydelig at fingerspitzgefühlen er forsvunnet, du har ikke lenger kontakt med folket og dine politiske metoder er ikke lenger effktive. Du burde tatt Elis råd og nippet vin i Spania, for perioden i bystyret kan bli lang og tung for en politiker som var vant til å sette dagsorden. Jeg kan tenke meg hva du ville i Nobelkomiteen - der kunne du fått en internasjonal scene for dine utspill, lansert kandidater fra fjern og nær, og ikke minst gått høyt ut i etterkant med din dissens i tilfelle man igjen delte ut en pris ala Obama.
Populistisk? Absolutt. Verdig? Ikke i det hele tatt.
Etiketter:
Carl I. Hagen,
fredspris,
FRP,
nobel,
politikk
mandag 31. oktober 2011
Psyke søkere
Ser i dagens VG at Live Rieber-Mohn nå etterlyser psykisk helsesjekk av asylsøkere. Ikke for å være oppesen, men det har jeg da sagt leenge... Faktisk har det vært et av mine argumenter med mindre asylvennlige bekjente at vi, altså Norge, kanskje også må ta litt av ansvaret når klin gærne eks-barnesoldater går amok på trikken. Det er i overkant å forvente at man kan komme fra en borgerkrig fullstendig uten regler uten sår på sinnet.
Ikke bare trikkedrap, men også voldtekter ville sannsynligvis kunne vært avverget med en større innsats på det psykiske plan. I flere av de siste årenes kriger, spesielt etnisk motiverte borgerkriger, har bruk av voldtekt som systematisk våpen eskalert. Soldater i alle aldre blir tvunget inn i dette systemet, og barn vokser opp i landsbyer der så og si samtlige kvinner har vært voldtatt minst en gang. Dette er ikke opplevelser man fortrenger bare ved å gå av flyet på Gardermoen, og jeg tror ikke det er en overdrivelse å kalle enkelte av disse for en tikkende bombe. Da handler det ikke om holdninger eller (mangel på) respekt for norske kvinner, men om et sinn på bærtur hvor smellet fra en rusten eksospotte er alt som skal til før man er tilbake i den Somaliske jungelen med børsa på skuldrene og huet fullt av hamp.
En kjærkommen effekt av et slikt system vil jo også være at det kreves en generell styrking av det psykiske helsevernet her i landet, noe som også ville være på høy tid.
Ikke bare trikkedrap, men også voldtekter ville sannsynligvis kunne vært avverget med en større innsats på det psykiske plan. I flere av de siste årenes kriger, spesielt etnisk motiverte borgerkriger, har bruk av voldtekt som systematisk våpen eskalert. Soldater i alle aldre blir tvunget inn i dette systemet, og barn vokser opp i landsbyer der så og si samtlige kvinner har vært voldtatt minst en gang. Dette er ikke opplevelser man fortrenger bare ved å gå av flyet på Gardermoen, og jeg tror ikke det er en overdrivelse å kalle enkelte av disse for en tikkende bombe. Da handler det ikke om holdninger eller (mangel på) respekt for norske kvinner, men om et sinn på bærtur hvor smellet fra en rusten eksospotte er alt som skal til før man er tilbake i den Somaliske jungelen med børsa på skuldrene og huet fullt av hamp.
En kjærkommen effekt av et slikt system vil jo også være at det kreves en generell styrking av det psykiske helsevernet her i landet, noe som også ville være på høy tid.
onsdag 26. oktober 2011
Er det egentlig så enkelt?
Leser i VG at Oslo har forholdsmessig flere voldtekter enn Stockholm og København, og den kjappe forklaringen fra politikerne (spesielt FRP) er at våre naboland har mer synlig politi og bedre "opplærte" innvandrere. Begge deler er nok deler av forklaringen, men desverre tror jeg ikke det er hele forklaringen.
Stockholm har i følge artikkelen 128 anmeldte overfallsvoldtekter mot Oslos 48, men det bor flere mennesker i Stockholm. At flere mennesker medfører flere forbrytelser er i og for seg riktig, men forholdstall av denne typen kan også være ganske misvisende. Spesielt når tallene i seg selv er nokså lave. Forskjellen på Oslo og Stockholm er 7,9 mot 6,4, enkel matematikk gir da et folketall på hhv. 600'000 og 2'000'000. Hvorvidt disse tallene stemmer er jeg usikker på - men siden Stockholm har nesten tre ganger så mange anmeldte voldtekter og et lavere forholdstall må de også ha mer enn tre ganger så mange innbyggere.
Hver voldtekt i Oslo gjør jo da et større utslag enn i Stockholm, og forholdstallene sier strengt tatt ikke så mye om politiets innsats. For å komme ned på samme nivå som Stockholm måtte antallet voldtekter vært 38, mens det kreves 20 voldtekter i Stockholm for å komme opp til Oslo. Da er det strengt tatt vel så interessant å se på det totale antallet.
En annen sak er at synlig politi er en lettvint løsning, og ikke minst i tråd med FRPs generelle politikk (forøvrig får de aller fleste politistudenter jobb, men det sitter nok langt inne i blant å bli lensmannsbetjent i ytre Karasjok i stedet for konstabel på Majorstua). Kanhende burde man også se litt på både byen og oppførselen. Stockholm er større, tar da jentene oftere taxi hjem? Det kan redusere faren for å bli overfalt. Går de oftere i følge? Det er anbefalt som en trygghet. Svenske jenter er etter min erfaring ikke mindre vågale i klesstil og oppførsel, men kanskje er de mer fornuftige når kvelden er over.
Mitt poeng er at man må se hele bildet før man setter inn tiltak. Det hjelper ikke å fylle Rosenkrantzgate med politi dersom jentene går alene gjennom slottsparken, da kan man heller bruke ressursene på å øke antall nattbusser...
Stockholm har i følge artikkelen 128 anmeldte overfallsvoldtekter mot Oslos 48, men det bor flere mennesker i Stockholm. At flere mennesker medfører flere forbrytelser er i og for seg riktig, men forholdstall av denne typen kan også være ganske misvisende. Spesielt når tallene i seg selv er nokså lave. Forskjellen på Oslo og Stockholm er 7,9 mot 6,4, enkel matematikk gir da et folketall på hhv. 600'000 og 2'000'000. Hvorvidt disse tallene stemmer er jeg usikker på - men siden Stockholm har nesten tre ganger så mange anmeldte voldtekter og et lavere forholdstall må de også ha mer enn tre ganger så mange innbyggere.
Hver voldtekt i Oslo gjør jo da et større utslag enn i Stockholm, og forholdstallene sier strengt tatt ikke så mye om politiets innsats. For å komme ned på samme nivå som Stockholm måtte antallet voldtekter vært 38, mens det kreves 20 voldtekter i Stockholm for å komme opp til Oslo. Da er det strengt tatt vel så interessant å se på det totale antallet.
En annen sak er at synlig politi er en lettvint løsning, og ikke minst i tråd med FRPs generelle politikk (forøvrig får de aller fleste politistudenter jobb, men det sitter nok langt inne i blant å bli lensmannsbetjent i ytre Karasjok i stedet for konstabel på Majorstua). Kanhende burde man også se litt på både byen og oppførselen. Stockholm er større, tar da jentene oftere taxi hjem? Det kan redusere faren for å bli overfalt. Går de oftere i følge? Det er anbefalt som en trygghet. Svenske jenter er etter min erfaring ikke mindre vågale i klesstil og oppførsel, men kanskje er de mer fornuftige når kvelden er over.
Mitt poeng er at man må se hele bildet før man setter inn tiltak. Det hjelper ikke å fylle Rosenkrantzgate med politi dersom jentene går alene gjennom slottsparken, da kan man heller bruke ressursene på å øke antall nattbusser...
tirsdag 18. oktober 2011
Sensurert av nyhetens interesse
Leste en kronikk i Aftenposten i dag om hvordan den ytre høyresiden føler seg sensurert og utestengt av den venstrevridde eliten i norsk politikk og media, eller i hvert fall hvordan de påberoper seg å være sensurert når de ikke får komme på trykk med sine meninger. Sensuren består vel i denne omgang av begrenset mulighet til å diskutere hvorvidt ABB hadde rett i sine vrangforestillinger om det norske samfunn.
Dette minnet meg om en annen diskusjon jeg så forleden dag, hvor det ble debattert hvorvidt aksjonen rundt Occupy Wall Street ble sensurert av verdens media og myndigheter da det ikke ble slått opp på forsiden av landets aviser. Opptil flere hundre mennesker var jo innvolvert i en demonstrasjon må vite, men siden de protesterte mot det etablerte og eliten ble de tiet i hjel.
Faktum, i begge tilfeller av påberopt sensur, er vel snarere at man ikke har nyhetens interesse og dermed ikke er så interessante å trykke. Vi vet stort sett alle hvor FRP står i innvandringspolitiske spørsmål, og at et par tusen amerikanere er forbannet på bankene sine er omtrent like nytt som at agurkene vokser best i sommersol.
Det er nemlig ikke slik at du blir sensurert fordi du ikke får raljeringen din på trykk i avisene, det er ganske enkelt ikke plass til alle som ønsker å mene noe om ett eller annet. Da må man prioritere, og noen havner nederst i bunken. I de foregående tilfellene er det klart for de fleste at det kan være greit å få 22.7 litt på avstand før man begynner å diskutere den ikke-vestlige innvandringen til Norge, det var jo faktisk dette ønsket om å få kjølet ned hjernebarken litt som bidro til at den norske håndteringen av terroren ble så veldig annerledes enn George Bushs cowboyrespons etter 11.9.
Når det gjelder Wall Street var nok nordmenn flest mer opptatt av den greske statsgjelden enn enkelte amerikaneres ønske om å avskaffe finanssektoren. Særlig når demontrasjonen tilsvarte 15 mennesker med plakater på stortingsplenen, det er sjelden disse får overskrifter også.
Dette minnet meg om en annen diskusjon jeg så forleden dag, hvor det ble debattert hvorvidt aksjonen rundt Occupy Wall Street ble sensurert av verdens media og myndigheter da det ikke ble slått opp på forsiden av landets aviser. Opptil flere hundre mennesker var jo innvolvert i en demonstrasjon må vite, men siden de protesterte mot det etablerte og eliten ble de tiet i hjel.
Faktum, i begge tilfeller av påberopt sensur, er vel snarere at man ikke har nyhetens interesse og dermed ikke er så interessante å trykke. Vi vet stort sett alle hvor FRP står i innvandringspolitiske spørsmål, og at et par tusen amerikanere er forbannet på bankene sine er omtrent like nytt som at agurkene vokser best i sommersol.
Det er nemlig ikke slik at du blir sensurert fordi du ikke får raljeringen din på trykk i avisene, det er ganske enkelt ikke plass til alle som ønsker å mene noe om ett eller annet. Da må man prioritere, og noen havner nederst i bunken. I de foregående tilfellene er det klart for de fleste at det kan være greit å få 22.7 litt på avstand før man begynner å diskutere den ikke-vestlige innvandringen til Norge, det var jo faktisk dette ønsket om å få kjølet ned hjernebarken litt som bidro til at den norske håndteringen av terroren ble så veldig annerledes enn George Bushs cowboyrespons etter 11.9.
Når det gjelder Wall Street var nok nordmenn flest mer opptatt av den greske statsgjelden enn enkelte amerikaneres ønske om å avskaffe finanssektoren. Særlig når demontrasjonen tilsvarte 15 mennesker med plakater på stortingsplenen, det er sjelden disse får overskrifter også.
Etiketter:
FRP,
Occupy Wall Street,
OWS,
politikk,
sensur
Abonner på:
Innlegg (Atom)