Prisbeviste eller kvalitetsubeviste

Leste i dag et blogginnlegg Stuertsyndromet: Flukten fra svinekjøttet, eventuelt historien om en Roadtrip som er inne på mange av de samme tankene jeg selv har om norsk matvarehandel. Som jeg tidligere har vært inne på er jeg ikke så sikker på at det er de norske matvareprisene som gjør at nordmenn bruker lite av inntekten sin på mat, men at vi kjøper billig mat.

Svineinvasjonen er jo et tegn på dette; vi kjøper billig "entrecote" som ikke er entrecote. Så kan man spørre seg, er det nå faktisk etterspørselen som gjør svinekjøttet så populært i butikkhyllene? Jeg tror faktisk ikke det. Jeg tror etterspørselen skyldes at butikkene ønsker å selge svin heller enn storfe. Svin er billigere i innkjøp, det åpner for større marginer og lavere verdi på varelageret. Da reduseres også svinn dersom varer må kastes, og til tross for lavere omsetning kan butikken sitte igjen med høyere inntjening.

Norge har blitt et land av lavpriskjeder, butikker med råttent utvalg, ingen ferskvare og billige produkter. Kiwi slår stadig på stortromma med "helgetilbud", for min del har jeg stukket hånda ned i den kjøledisken for siste gang. Det de gjør er å selge tredjerangs kjøtt til annenrangs pris, men nordmenn flest går rett i fella og ser bare at det står biff på pakka. 14,90 for 160g "krydderbiff", det er under 100 kroner kiloen, og det finner du ikke ofte i den vanlige kjøttdisken. Med mindre butikken fører grytekjøtt da. To ganger har jeg kjøpt krydderbiff, kun fordi den første ble inntatt i en flyttesjau hvor jeg var mer opptatt av inntak en smak. Kjøttet var tørt, trevlete og absolutt ikke hva jeg forbinder med biff.

Tar du for deg en ordinær kokebok vil du også stadig oppleve at du ikke finner det du er ute etter. Enten det er fersk mozzarella til pizza, kjøtt til grillen eller noe mer spennende enn champinong og rød paprika. Selv noe så basalt som pølser er i hovedsak begrenset til grill og wiener, kanskje finner du bratwurst og løkpølse også. Vil du derimot ha litt skikkelig chorizo, krydret italiensk eller lammepølser så er det ut på tur igjen.

Nordmenn bruker en mindre andel av inntekten på mat enn i

Akkurat den påstanden er i mine øyne i stor grad misbruk av statistikk. Problemet er at man bare ser på hvor mye man bruker på mat, uten å ta i betraktning hva man kjøper.
Bare for å ta et eksempel ut av løse luften; hvis nordmannen kjøper servelat og italieneren Parmaskinke vil ikke en sammenligning av hvor mye de brukte på handleturen si noe som helst om prisnivået på maten i de to landene. Enda verre blir det hvis det viser seg at handleturen kostet det samme og man ser på andelen av inntekt. Joda, italieneren brukte en større del av inntekten sin på mat. Det betyr ikke at mat er billigere i Norge enn i Italia.

At nordmenn bruker en liten del av inntekten sin på mat sier mer om gjerrige, matubevisste nordmenn enn om prisnivå. Lag heller en sammenligning ala BigMac-indexen - hvor stor del av inntekten din går med hvis du skal kjøpe hundre BigMac? Alternativt, lag to forskjellige handlekurver - en billig og en snadderfyllt, og se på hvor mye disse koster i de forskjellige landene. Bare ikke se deg blind på statistikker som ikke betyr noen verdens ting.

Og apropos: Statistikken viser også at i enkelte u-land bruker man 90% av inntekten sin på mat. I enkelte andre u-land lever man i selvforsynte samfunn og bruker 0% av inntekten sin på mat... Igjen må man se bak statistikken på det totale prisnivået og hva man bruker inntekten på. Hvis mat er det eneste som koster penger har det lite for seg å sammenligne med et land hvor 20-50% er avhengige av bil for å i det hele tatt ha noen inntekt...

Matmakt - ikke dart på puben

Det har i lang tid vært snakk om hvem som sitter på makten i norsk dagligvarebransje, og hvorvidt dårlig konkurranse har skylden for de høye prisene. Til slutt ble det satt ned et utvalg som skulle se på tilstanden, og deretter komme med en anbefaling av tiltak for å få lavere priser og større valgmuligheter i butikkene.
Naturligvis var ikke dette mandatet heller uten kontroverser, særlig fra bondeorganisasjonene og Senterpartiet, som mener vi i Norge fint kan leve med de prisene vi har. At vi bruker en forholdsvis mindre andel av inntekten på mat kan nok stemme, men jeg er ikke uten videre med på at det er et forsvar av prisene. Mer om det senere.

For å holde oss til matkjedeutvalget (eller hva det nå egentlig het). Selv uten de nevnte kontroverser var dette utvalget fra starten et amputert utvalg. Man hadde nemlig gitt delvis etter for deler av næringens interesser, og dermed besluttet at man bare skulle se på situasjonen etter at varen var kommet til leverandøren. Hvordan råvareprisene påvirker kassalappen har man valgt å se bort fra. Dette fører da til at det bare er netto kronefortjeneste hos foredler og forhandler man tenker å basere seg på. Men selv ikke her har man, med enkelte hederlige unntak, klart å holde hodet kaldt. De fire store kjedene i Norge har store overskudd, men dette er vel så mye et resultat av volum som av pris. For å gi et banalt eksempel; Dersom hver nordmann spiser 10 Pizza Grandiosa i året selger man ca 50 millioner Grandiosa. Hvis fortjenesten er 10 kroner per pizza har man totalt en halv milliard i fortjeneste. Mye penger, men først og fremst på grunn av volum. Hvis kjeden reduserer sin fortjeneste med 10% innebærer det 10 kroner spart per forbruker, det er ikke akkurat noe å juble for. På mange varer er forholdet enda skjevere, fortjenesten er langt mindre, men volumet er enormt.

Så kommer utfordringene på rekke og rad. Når man ser bort fra import og produksjonsledd vil man mangle en vesentlig faktor i prissettingen. Det var på et tidspunkt foreslått å endre ostetoll fra kronebeløp til prosent, noe som ville medført at dyrere oster kunne få en tredobling av prisen. Hvordan i alle dager man hadde tenkt å forholde seg til denne prisøkningen ved å se bare på grossist og forhandlere er uvisst, men dette ville medført at enhver konklusjon om at fortjenesten på ost er for høy ville være fullstendig ubegrunnet.
En annen utfordring er ønsket om å plassere generelt ansvar for prisene. Makten er etter mitt syn ikke plassert i ledd, men hos aktører. Det er åpenbart at Rema 1000 har makten til å gjøre en liten produsent rik, samtidig som de kjører en annen produsent i grøfta ved å plassere varene deres nede i hjørnet sammen med sukat. Det er likevel ikke rett å si at forhandlerne sitter med makten. Uansett gode meninger og intensjoner er det åpenbart at ingen større kjede har mulighet til å presse ut de store leverandørene. En liten, lokal kjede kunne bestemt seg for å droppe Tine og utelukkende selge meieriprodukter fra mindre leverandører. For de store kjedene er dette umulig, det er rett og slett ikke nok konkurrenter til å levere de nødvendige kvanta. Alternativet til Tine er først og fremst Q-meieriene. Per i dag har ikke de mulighet til å erstatte Tine, men selv om produksjonskapasiteten skulle øke og Q-meieriene overta ville ikke maktbalansen bli nevneverdig forskjøvet. Forskjellen ville først og fremst være at melken kom i ny kartong, Q-meieriene ville måtte kjøpe melken fra Tine.

Et annet moment som gjerne overses i debatten om matvarepriser er hva vi faktisk betaler for. Joda, nordmenn bruker mindre av inntekten på mat. Det betyr likevel ikke at norsk mat er billig, det kan like gjerne bety at nordmenn kjøper billig mat. Frosne grønnsaker er billigere enn ferske, Norvegia er billigere enn Roquefort, og kjøttdeig er billigere enn ytrefilet. Skal man gjøre en sammenligning av matvarepriser i forhold til inntekt må man ta med i betraktningen hva man handler. Norge har de siste årene vært lavpriskjedenes land, med gammel frukt, elendige ferskvaredisker og en overflod av billigvarianter. Og det er ikke vanskelig å finne eksempler på at vi har et billig, men elendig utvalg. Jeg har et par av Jamie Olivers kokebøker hjemme, men lager sjelden mat fra dem. Det er ganske enkelt for mye jobb å få tak i ingredienser. Selv såkalte supermarkeder som Meny mangler ofte det mange utlendinger anser som hverdagslige ingredienser. Og så kan man jo forsøke å finne de litt mer eksotiske tingene, med mindre det er snakk om pakistansk eller vietnamesisk mat ønsker jeg deg lykke til.
Ironisk er det jo at i denne jungelen er de beste grønnsakene også de billigste. Så fremt du bor i en storby eller sentralt på østlandet har du tilgang til innvandrerbutikker som kjøper frukt og grønt direkte fra leverandørene. Dette havner i butikkhyllene samme dag til lavere priser enn på Rimi tvers over gaten, hvor frukten i tillegg har ligget to dager på lastebil og kjølelager...