Viser innlegg med etiketten økonomi. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten økonomi. Vis alle innlegg

søndag 25. mars 2012

Nordmenn bruker en mindre andel av inntekten på mat enn i

Akkurat den påstanden er i mine øyne i stor grad misbruk av statistikk. Problemet er at man bare ser på hvor mye man bruker på mat, uten å ta i betraktning hva man kjøper.
Bare for å ta et eksempel ut av løse luften; hvis nordmannen kjøper servelat og italieneren Parmaskinke vil ikke en sammenligning av hvor mye de brukte på handleturen si noe som helst om prisnivået på maten i de to landene. Enda verre blir det hvis det viser seg at handleturen kostet det samme og man ser på andelen av inntekt. Joda, italieneren brukte en større del av inntekten sin på mat. Det betyr ikke at mat er billigere i Norge enn i Italia.

At nordmenn bruker en liten del av inntekten sin på mat sier mer om gjerrige, matubevisste nordmenn enn om prisnivå. Lag heller en sammenligning ala BigMac-indexen - hvor stor del av inntekten din går med hvis du skal kjøpe hundre BigMac? Alternativt, lag to forskjellige handlekurver - en billig og en snadderfyllt, og se på hvor mye disse koster i de forskjellige landene. Bare ikke se deg blind på statistikker som ikke betyr noen verdens ting.

Og apropos: Statistikken viser også at i enkelte u-land bruker man 90% av inntekten sin på mat. I enkelte andre u-land lever man i selvforsynte samfunn og bruker 0% av inntekten sin på mat... Igjen må man se bak statistikken på det totale prisnivået og hva man bruker inntekten på. Hvis mat er det eneste som koster penger har det lite for seg å sammenligne med et land hvor 20-50% er avhengige av bil for å i det hele tatt ha noen inntekt...

fredag 10. februar 2012

Matmakt - ikke dart på puben

Det har i lang tid vært snakk om hvem som sitter på makten i norsk dagligvarebransje, og hvorvidt dårlig konkurranse har skylden for de høye prisene. Til slutt ble det satt ned et utvalg som skulle se på tilstanden, og deretter komme med en anbefaling av tiltak for å få lavere priser og større valgmuligheter i butikkene.
Naturligvis var ikke dette mandatet heller uten kontroverser, særlig fra bondeorganisasjonene og Senterpartiet, som mener vi i Norge fint kan leve med de prisene vi har. At vi bruker en forholdsvis mindre andel av inntekten på mat kan nok stemme, men jeg er ikke uten videre med på at det er et forsvar av prisene. Mer om det senere.

For å holde oss til matkjedeutvalget (eller hva det nå egentlig het). Selv uten de nevnte kontroverser var dette utvalget fra starten et amputert utvalg. Man hadde nemlig gitt delvis etter for deler av næringens interesser, og dermed besluttet at man bare skulle se på situasjonen etter at varen var kommet til leverandøren. Hvordan råvareprisene påvirker kassalappen har man valgt å se bort fra. Dette fører da til at det bare er netto kronefortjeneste hos foredler og forhandler man tenker å basere seg på. Men selv ikke her har man, med enkelte hederlige unntak, klart å holde hodet kaldt. De fire store kjedene i Norge har store overskudd, men dette er vel så mye et resultat av volum som av pris. For å gi et banalt eksempel; Dersom hver nordmann spiser 10 Pizza Grandiosa i året selger man ca 50 millioner Grandiosa. Hvis fortjenesten er 10 kroner per pizza har man totalt en halv milliard i fortjeneste. Mye penger, men først og fremst på grunn av volum. Hvis kjeden reduserer sin fortjeneste med 10% innebærer det 10 kroner spart per forbruker, det er ikke akkurat noe å juble for. På mange varer er forholdet enda skjevere, fortjenesten er langt mindre, men volumet er enormt.

Så kommer utfordringene på rekke og rad. Når man ser bort fra import og produksjonsledd vil man mangle en vesentlig faktor i prissettingen. Det var på et tidspunkt foreslått å endre ostetoll fra kronebeløp til prosent, noe som ville medført at dyrere oster kunne få en tredobling av prisen. Hvordan i alle dager man hadde tenkt å forholde seg til denne prisøkningen ved å se bare på grossist og forhandlere er uvisst, men dette ville medført at enhver konklusjon om at fortjenesten på ost er for høy ville være fullstendig ubegrunnet.
En annen utfordring er ønsket om å plassere generelt ansvar for prisene. Makten er etter mitt syn ikke plassert i ledd, men hos aktører. Det er åpenbart at Rema 1000 har makten til å gjøre en liten produsent rik, samtidig som de kjører en annen produsent i grøfta ved å plassere varene deres nede i hjørnet sammen med sukat. Det er likevel ikke rett å si at forhandlerne sitter med makten. Uansett gode meninger og intensjoner er det åpenbart at ingen større kjede har mulighet til å presse ut de store leverandørene. En liten, lokal kjede kunne bestemt seg for å droppe Tine og utelukkende selge meieriprodukter fra mindre leverandører. For de store kjedene er dette umulig, det er rett og slett ikke nok konkurrenter til å levere de nødvendige kvanta. Alternativet til Tine er først og fremst Q-meieriene. Per i dag har ikke de mulighet til å erstatte Tine, men selv om produksjonskapasiteten skulle øke og Q-meieriene overta ville ikke maktbalansen bli nevneverdig forskjøvet. Forskjellen ville først og fremst være at melken kom i ny kartong, Q-meieriene ville måtte kjøpe melken fra Tine.

Et annet moment som gjerne overses i debatten om matvarepriser er hva vi faktisk betaler for. Joda, nordmenn bruker mindre av inntekten på mat. Det betyr likevel ikke at norsk mat er billig, det kan like gjerne bety at nordmenn kjøper billig mat. Frosne grønnsaker er billigere enn ferske, Norvegia er billigere enn Roquefort, og kjøttdeig er billigere enn ytrefilet. Skal man gjøre en sammenligning av matvarepriser i forhold til inntekt må man ta med i betraktningen hva man handler. Norge har de siste årene vært lavpriskjedenes land, med gammel frukt, elendige ferskvaredisker og en overflod av billigvarianter. Og det er ikke vanskelig å finne eksempler på at vi har et billig, men elendig utvalg. Jeg har et par av Jamie Olivers kokebøker hjemme, men lager sjelden mat fra dem. Det er ganske enkelt for mye jobb å få tak i ingredienser. Selv såkalte supermarkeder som Meny mangler ofte det mange utlendinger anser som hverdagslige ingredienser. Og så kan man jo forsøke å finne de litt mer eksotiske tingene, med mindre det er snakk om pakistansk eller vietnamesisk mat ønsker jeg deg lykke til.
Ironisk er det jo at i denne jungelen er de beste grønnsakene også de billigste. Så fremt du bor i en storby eller sentralt på østlandet har du tilgang til innvandrerbutikker som kjøper frukt og grønt direkte fra leverandørene. Dette havner i butikkhyllene samme dag til lavere priser enn på Rimi tvers over gaten, hvor frukten i tillegg har ligget to dager på lastebil og kjølelager...

onsdag 26. oktober 2011

USA ikke lenger storebror?

Mens USA kranglet og så vidt klarte å få til en løsning for statsgjelden som ikke er særlig bra for noen som helst klarte europeiske ledere å fremforhandle et reellt alternativ for den greske statsgjelden. Kanskje er dette starten på et vendepunkt hvor den ungdommelige entusiasmen har gått inn i trassalderen, og det igjen er visdom og erfaring som må lede veien.
Sett utenfra bærer i hvert fall det europeiske samarbeidet preg av at alle har gått inn med ønske om en løsning, i motsetning til situasjonen på Capitol Hill hvor demokrater og republikanere står steilt mot hverandre og Tea Partistene generelt er i mot alt. Demokratene vil heve skatter og beholde offentlige støtteordninger, republikanerne vil kutte støtteordningene og holde skattene i ro. Tea Partistene vil bare kutte...

Så dagens undervisende sidespor; når du hører snakk om GOP vet du nå at det står for "Grand Old Party" og er et kallenavn på det republikanske partiet.

Enda mer imponerende blir EUs innsats når man tar med i betraktningen at det ikke bare var statlige finanser og budsjetter som lå i kurven, de har også gjennomført omfattende gjeldsforhandlinger med banksektoren. Gjennom bred enighet og nedskrivning av gjeld har man dermed tatt første steg i noe som kan være en varig løsning i stedet for å bare forskyve problemet til neste budsjettrunde.

Gratulerer, og godt jobba!