Nordmenn bruker en mindre andel av inntekten på mat enn i

Akkurat den påstanden er i mine øyne i stor grad misbruk av statistikk. Problemet er at man bare ser på hvor mye man bruker på mat, uten å ta i betraktning hva man kjøper.
Bare for å ta et eksempel ut av løse luften; hvis nordmannen kjøper servelat og italieneren Parmaskinke vil ikke en sammenligning av hvor mye de brukte på handleturen si noe som helst om prisnivået på maten i de to landene. Enda verre blir det hvis det viser seg at handleturen kostet det samme og man ser på andelen av inntekt. Joda, italieneren brukte en større del av inntekten sin på mat. Det betyr ikke at mat er billigere i Norge enn i Italia.

At nordmenn bruker en liten del av inntekten sin på mat sier mer om gjerrige, matubevisste nordmenn enn om prisnivå. Lag heller en sammenligning ala BigMac-indexen - hvor stor del av inntekten din går med hvis du skal kjøpe hundre BigMac? Alternativt, lag to forskjellige handlekurver - en billig og en snadderfyllt, og se på hvor mye disse koster i de forskjellige landene. Bare ikke se deg blind på statistikker som ikke betyr noen verdens ting.

Og apropos: Statistikken viser også at i enkelte u-land bruker man 90% av inntekten sin på mat. I enkelte andre u-land lever man i selvforsynte samfunn og bruker 0% av inntekten sin på mat... Igjen må man se bak statistikken på det totale prisnivået og hva man bruker inntekten på. Hvis mat er det eneste som koster penger har det lite for seg å sammenligne med et land hvor 20-50% er avhengige av bil for å i det hele tatt ha noen inntekt...

Ytringsfrihet er noe annet enn rett

Hanne Nabinto Herland er, om ikke annet, i stand til å skape debatt. Noen ganger hva hun mener, men vel så ofte synes jeg debatten handler om at hun mener. Ikke minst handler debatten gjerne om at hun mener noe offentlig, og om hvorvidt offentligheten har bruk for hennes meninger. Nå sist i Aftenposten hvor det stilles spørsmål vedrørende avisenes dekning av henne.

Jeg har ikke lest boken hennes, Respekt, og jeg er svært usikker på om jeg kommer til å lese den. Tankene og spørsmålene er for så vidt interessante, og jeg finner ofte en fasinasjon i å lese om ting jeg er grunnleggende uenig i. Mitt eneste krav er vanligvis at det skal være god lesning, og at det man presenterer som fakta er fakta. For jeg er ikke i tvil om at Herland og jeg står trygt plassert på hver vår pol. Vi er nok begge på den blå siden; men der hun er sterkt kristenkonservativ og i mine øyne forholdsvis nasjonalistisk, er jeg en agnostisk sosialkapitalist som mener Norge er best i verden på ski, men hvor norske vi er etter 400 år som kolonistat er jeg usikker på.
De utdragene jeg har lest av Respekt, sammen med de kommentarene jeg ellers har funnet signert HNH har gjort en ting klart for meg: Dette er en dame som baserer sine meninger på rykter og forestillinger, og som ikke har noen problemer med å tilpasse statistisk materiale til sine ønsker. Det ble en gang sagt at løgnen har tre grader: Løgn, forbannet løgn og statistikk. Et eksempel jeg nylig kom over var en undersøkelse som fant at 10% av foreldre mente det verste med barns bruk av internett var tilgangen på porno. HNH vred dette til å bety at 90% av foreldre mente porno var greit.
Til de av dere som måtte mene at HNH tolker resultatet riktig har jeg følgende spørsmål: Har det falt dere inn at de 90% kan inneholde foreldre som synes vold, ekstreme meninger eller tilgang til å bestille narkotika er verre enn porno? At noe ikke er verst betyr noe helt annet enn at det er greit. Eller for å si det på en annen måte; hvis 10% av norges befolkning mener det verste om kan skje er å miste jobben betyr ikke at 90% synes det er greit å miste jobben.
Problemet, mener jeg, med debatanter som Herland er at de umuliggjør enhver debatt. Det nytter ikke å argumentere med noen som dikter opp hva de behøver for å begrunne sine standpunkter, og i hvert fall ikke når de i tillegg sitter med sensurkortet i ermet. Dersom Herland ikke får slippe til med sine ytringer ropes det opp om sensur, kulturelite og hvordan ytringsfrihet bare er tomme ord.

Da er det på tide å slå opp i ordbøkene, eller leksikon for den saks skyld, og sette seg litt inn i hva ytringsfrihet betyr. Det betyr ikke at man skal få sin mening på trykk i Aftenposten. Det betyr ikke at man skal få den på trykk i det hele tatt, men det betyr at man ikke skal straffes for å ytre den. At man har frihet til å ytre seg betyr hverken at man har rett til å ytre seg eller at man har plikt til å ytre seg.
I Kina har man ikke ytringsfrihet. Der overvåker myndighetene hva du skriver i bloggen din, og hvis de er uenige setter de deg i fengsel. I Norge risikerer du ikke annet enn at de ilegger deg straffeskatt for reklameinntektene du ikke har oppgitt på selvangivelsen. Med et svært lite unntak for rasisme og ærekrenkelse kan du i Norge skrive hva du vil på bloggen din, uansett hvor ubegrunnet, usammenhengende og idiotisk det er. DET er ytringsfrihet.
Hvorvidt Aftenposten ønsker å trykke innlegget ditt er redigering. En avis kan vanskelig drive sensur, i alle fall i ordets virkelige betydning. At en avis kun trykker en side av en sak handler om standpunkt, og eventuelt dårlig journalistisk håndverk, men er likefullt ikke sensur. Når det kommer til debatter må man nødvendigvis slippe til begge sider, i motsatt fall er det ikke en debatt. Likevel har avisen rett til selv å bestemme hva man trykker, og ikke minst rett til å vurdere kvaliteten på innleggene. Et innlegg skal ikke bare hevde en mening, det skal også bidra med argumentasjon slik at meningen kan diskuteres. Ellers blir det som i barnehagen; - Pappan min er sterkere enn din! -Nei, det er han ikke! -Jo! -Nei! -Jo! -Nei! -Au, ikke slå...

Når Herland nærmest latterliggjøres er det ikke på grunn av sine standpunkter, det er på grunn av hennes elendige argumentasjonsrekker. Enhver trygdemisbruker kan slenge ut påstander om Norges forfall, og i noen tilfeller klarer han også å henvise til obskure internettartikler som underbygger påstanden. Kanskje til og med en såkalt forskningsartikkel. Det er likevel ikke nok til å forsvare en plass i den offentlige debatten. At en publikasjon kalles forskning gir den ikke automatisk kredibilitet. Det er ikke forskning å fremsette en påstand for deretter å oppsøke bekreftelser på påstanden. Forskning handler om å fremsette et forslag, for så å undersøke hvorvidt materialet som bekrefter forslaget veier tyngre enn materialet som avkrefter det.

For å ta et eksempel: Min påstand er at nattverden bør fjernes fra liturgien fordi ingen nordmenn tar i mot den uansett. Deretter legger jeg ut et spørreskjema hos Human-Etisk forbund hvor jeg spør om de går i kirken, og om de der tar i mot nattverden. Sannsynligvis vil jeg stå igjen med et resultat som ikke bare viser at nattverden kan fjernes, men også at hele kirken kan legges ned siden ingen går dit.
Jeg tror neppe jeg vil få spalteplass i hverken Klassekampen eller Aftenposten med den undersøkelsen; eller ser du for deg overskriften "Human-Etikere går ikke i kirken!"?