Husløs, adresseløs, samfunnsløs

Leste i dag en kronikk (Melbye) fra i forgårs som var bakgrunn for en kronikk (Viken) som ble publisert i Aftenposten i dag, og som jeg fant at stilte noen interessante spørsmål. Jeg er tilhenger av frihet og individualisme, men under den forutsetning at man ser den i sammenheng med samfunnet man lever i. Eller for å si det på en annen måte; er du tilhenger av et skattefritt samfunn kan du ikke samtidig være motstander av privat helsetjeneste.
Dette innlegget handler først og fremst om Melbyes kronikk. Vikens kronikk finner jeg, kanskje ikke helt på jordet, men den virker å ha hengt seg litt opp i tanken om frivillig vs ufrivillig husløs. Jeg er enig med Viken at en forherligelse av en husløs tilværelse er nokså selvsentrert, men jeg tror det er en ganske annen debatt.

Når man forfekter frihet og ønsker å løsrive seg fra samfunnet slik som Melbye gir uttrykk for gjør man en rekke valg. Argumentasjonen handler ofte om å kunne utfolde og utvikle seg selv, og ikke lenger være bundet av krav fra andre. Forlokkende tanker, men vanskeligere enn man kanskje skulle tro.  Melbye hevder at et valg om å være husløs ikke er akseptert i samfunnet, og sammenligner det med å være frivillig barnløs. Hun har nok rett, men at man blir sett rart på hvis man frivillig bor på gaten er ikke så veldig merkelig. At det i det hele tatt er i ferd med å bli akseptert, at det faktisk er mulig, er et tegn på et samfunn som har utviklet seg langt. Man skal ikke mange år tilbake i tid før frivillig barnløshet og hjemløshet ikke bare innvirket på din anseelse, det kunne innvirke kraftig på din mulighet for å overleve. Går vi virkelig langt tilbake, til steinaldermennesker og huleboere, var det ikke et alternativ å melde seg ut av samfunnet. Sannsynligheten for å overleve alene uten stamme og hule var minimal. Jakt var i høy grad et lagspill, og når man samtidig skulle forsvare seg mot rovdyr, ta vare på ilden som var tent opp og gjerne samle litt frukt i tillegg ble livet vanskelig. Det var heller ikke gitt at man var velkommen i en annen hule for en natt eller to.
Så i det perspektivet er det ikke så veldig vanskelig å flytte ut i dag. Det som er vanskeligere enn før er å melde seg helt ut av samfunnet. Før var det så enkelt som å gå sin vei. Gikk du et par dager vekk fra hulen, lukket øynene og snurret til du falt for så å gå den veien høyre pekefinger lå, var det absolutt muligheter for aldri se et menneske igjen. I dag er dette verre, blant annet som  Melbye påpeker fordi du må ha en adresse slik at staten kan få tak i deg. Og derigjennom kontrollerer deg.

Og det er på dette punktet jeg dels faller av lasset, og dels mener  Melbyes frihet blir inkonsistent. Jeg faller av lasset fordi jeg har vansker med å se hvordan staten kontrollerer noen som helst gjennom å ha en adresse de kan sende ting til. Utover at de vet at du, sannsynligvis, dukker opp på dette stedet en gang i blant. Det kan jo hende adressen er til din mor, som så videresender posten til diverse poste restante adresser. Om du har en postboks må du innom, men Lånekassen ligger neppe i buskene utenfor for å sjekke om du faktisk har flyttet til Nord-Norge for å få redusert lånet ditt.
Inkonsistensen oppstår i det man ønsker å løsrive seg fra samfunnet, men fortsatt benytte seg av dets tjenester. Hvordan  Melbye stiller seg i denne saken vet jeg ikke, men man risikerer å møte seg selv i døren jevnt og trutt. Som de nordmenn som ønsker å bo i Spania i stedet for i Norge, men som likevel ønsker å behandles i det norske helsevesen. Man har frihet til å bo året rundt i Spania, men ikke med de samme tilbud som når man bor i Norge.

Jeg lurer også litt på om det er bare den fysiske adressen som er problematisk for  Melbye. Eventuelt hvilke store prinsipielle forskjeller hun ser på en postboks og en mailboks. I begge tilfeller har man oppgitt et sted å kontaktes, men ved å oppgi bare den ene ønsker man å kontrollere andre uten selv å bli kontrollert. Uansett vil begge deler legge føringer for hvor man kan reise, og hvordan. Det hjelper ikke å få all kommunikasjon via e-post hvis man ønsker å tilbringe 6 måneder på en øde øy. Det hjelper for så vidt ikke med postboks heller, så eksempelet er litt søkt. Derimot er muligheten for å få post til en adresse på landet i Kina sannsynligvis større enn muligheten til å få e-post skrevet på norsk.

Det er jo også slik at det ikke bare er "kjent" kommunikasjon som sendes ut. Joda, du vet når selvangivelsen kommer. Du vet sannsynligvis også at du har blitt tatt i en fotoboks og at det er bot på vei i posten. Det er litt verre å vite at sykehuset fant igjen celleprøvene dine i en fryseboks og at de nå har funnet ut at svulsten din var ondartet. På den annen side, som ufrivillig medlem av samfunnet vil du vel helst ikke at noen skal skjære i deg mens du sover uansett.

For min del skal gjerne  Melbye få leve uten adresse, så lenge hun da heller ikke har noen forventninger om skoleplass, studielån, dagpenger eller anledning til å anmelde slusken som stakk av med iPaden hennes. Når det forventes at man har en adresse henger det sammen med den identifiseringen av personer som er nødvendig for at samfunnet skal fungere. Den gang man levde uten annen identifikasjon enn hva man selv fortalte levde man også i et ganske annet samfunn, og selv lenge etter at vi flyttet ut av hula og inn i huset var muligheten til å bryte ut så og si ikke-eksisterende. Samfunnet visste hvem og hvor du var uten adresse, men det skyldtes at samfunnet var landsbyen du bodde i.