Bare en aldri så liten observasjon...
Leste nettopp en artikkel hvor treneren til Justyna Kowalchyk sier at han ikke orker mer og vil gi seg etter OL i Sorsjy. Han mener at Kowalchyk gjorde alt feil og ikke ville høre på støtteapparatet, og at VM dermed ble en fiasko. Kowalchyk selv er uenig, og mener hun vant et sølv.
Jeg har ikke her tenkt å gå inn på kritikken som har kommet mot trenerens fokus på kritikk i stedet for støtte etter dårlige løp, bare påpeke at den gamle håndballbamsen Trepilov tidligere har vist at det er flere veier til rom.
Jeg har mer lyst til å fokusere på Kowalchyks uttalelse om at hun vant sølv. Etter hva hun har vist før i år, ikke minst i Tour de Ski burde hun ha langt høyere ambisjoner enn å være fornøyd med ett sølv. Hun sto attpåtil over en distanse for å være ekstra godt forberedt til tremila. Et gammelt idrettsordtak sier at ønsket om å vinne må være større enn frykten for å tape, men samtidig blir du aldri best viss du er fornøyd med å være nummer to.
Så da kan vi jo undres, var Kowalchyk en god taper som innså at hun møtte sin overkvinne, eller var hun rett og slett innstilt på å tape uansett?
PS: Jeg har ikke dobbeltsjekket hverken Kowalchyk eller Sorsjy, så bær over med eventuelle skrivefeil. Jeg går ut fra at mine lesere er oppegående nok til å forstå hva jeg mener...
fredag 8. mars 2013
onsdag 6. mars 2013
På tide å stikke fingeren i matjorda
Diskusjonen rundt det norske landbruket har pågått i mange år. Priser, nedbygging av matjord, nedleggelse av gårder, kvalitet, kvantitet og tollsatser er alle temaer som har blitt heftig debattert, uten egentlig å komme noe sted. Siste tema ut er kraftfor. Norsk kjøttproduksjon er avhengig av soya fra Brasil, og plutselig er også sommerkotelettene en fare for regnskogen.
Jeg har tidligere snakket om at en sammenligning av priser og hvor stor andel av inntekten som går til mat må ta høyde for hva man handler - det er forskjell på en halv kilo kjøttdeig og en halv kilo parmaskinke. I denne omgang har jeg en annen oppfordring:
Det er på tide å innse at Norge ikke er selvforsynt med mat, og vi vil neppe bli det med mindre vi legger ned noen av de større byene og tvangsflytter folk ut på landet. Sist gang jeg så tall var selvforsyningsgraden under 50%. Hvordan man kommer frem til disse tallene vet jeg ikke, men jeg ville ikke bli overrasket om realiteten viser seg å være enda verre. Blant annet fordi uten importerte soyabønner vil antall kilo kjøtt produsert hvert år gå ned, samtidig som behovet for for til kjøttproduksjon stiger. Det er heller ikke uten videre man kan gå over fra kjøttproduksjon til å dyrke korn eller grønnsaker. Både fordi det tar tid å omstille driften, men i store deler av landet er det faktisk ikke et realistisk alternativ. På mitt eget hjemsted holder man sau på gårdene. Dyrking av korn kan man bare glemme, det som dyrkes på gårdene er i hovedsak gress som skal brukes til vinterforing av dyrene.
Likevel fortsetter man en landbrukspolitikk med en målsetning om selvforsyning som etter hvert fremstår som fullstendig urealistisk, særlig når man blander det med en distriktspolitisk målsetning om flest mulig gårder. Første steg for å få en høyere selvforsyningsgrad burde jo være et så effektivt jordbruk som mulig. Det vil innebære færre og større gårder, ikke mange småbruk. Se samtidig realiteten i øynene, skal Norge være selvforsynt vil det være gjennom fisk og sjømat, da kan man heller vinkle landbruket mot produksjon av kvalitetsvarer og bruke ressursene på å sørge for at man har gode avtaler for kjøp av den maten vi trenger fra utlandet. Reduksjon av tollsatsene vil gjøre Norge til et attraktivt land, en befolkning med høy kjøpekraft og høy bevissthet om mat ville være en drøm for mange av verdens produsenter.
Jeg har tidligere snakket om at en sammenligning av priser og hvor stor andel av inntekten som går til mat må ta høyde for hva man handler - det er forskjell på en halv kilo kjøttdeig og en halv kilo parmaskinke. I denne omgang har jeg en annen oppfordring:
Det er på tide å innse at Norge ikke er selvforsynt med mat, og vi vil neppe bli det med mindre vi legger ned noen av de større byene og tvangsflytter folk ut på landet. Sist gang jeg så tall var selvforsyningsgraden under 50%. Hvordan man kommer frem til disse tallene vet jeg ikke, men jeg ville ikke bli overrasket om realiteten viser seg å være enda verre. Blant annet fordi uten importerte soyabønner vil antall kilo kjøtt produsert hvert år gå ned, samtidig som behovet for for til kjøttproduksjon stiger. Det er heller ikke uten videre man kan gå over fra kjøttproduksjon til å dyrke korn eller grønnsaker. Både fordi det tar tid å omstille driften, men i store deler av landet er det faktisk ikke et realistisk alternativ. På mitt eget hjemsted holder man sau på gårdene. Dyrking av korn kan man bare glemme, det som dyrkes på gårdene er i hovedsak gress som skal brukes til vinterforing av dyrene.
Likevel fortsetter man en landbrukspolitikk med en målsetning om selvforsyning som etter hvert fremstår som fullstendig urealistisk, særlig når man blander det med en distriktspolitisk målsetning om flest mulig gårder. Første steg for å få en høyere selvforsyningsgrad burde jo være et så effektivt jordbruk som mulig. Det vil innebære færre og større gårder, ikke mange småbruk. Se samtidig realiteten i øynene, skal Norge være selvforsynt vil det være gjennom fisk og sjømat, da kan man heller vinkle landbruket mot produksjon av kvalitetsvarer og bruke ressursene på å sørge for at man har gode avtaler for kjøp av den maten vi trenger fra utlandet. Reduksjon av tollsatsene vil gjøre Norge til et attraktivt land, en befolkning med høy kjøpekraft og høy bevissthet om mat ville være en drøm for mange av verdens produsenter.
mandag 25. februar 2013
Burde noen fått sparken også?
Leser i VG at Northug kan ha fått feil ski på tremil med skibytte i VM. Det viser seg nemlig at et annet skipar glir litt bedre i nedoverbakkene, men de er litt tyngre å gå på i oppoverbakkene. Slik rennet utviklet seg, hvor Northug ikke klarte å ta inn nok på Dario Cologna i de to siste nedoverbakkene fremstår det som åpenbart at om han hadde fått riktig skipar ville han vunnet et overlegent gull.
DETTE ER EN SKANDALE!!!
Det er åpenbart at smøreteamet her har rotet bort en gullmedalje fordi de ikke forsto at avgjørelsen ville falle i den siste nedoverbakken. Innrømmelsen fra smøreteamet er jo også klokkeklar: "Kanskje han skulle tatt det andre paret" sier Perry Olson.
Feiltagelsen blir enda tydeligere når vi vet at Northug var for langt bak inn i siste oppoverbakke. I stedet for ski som var lette å gå oppover med burde han ha hatt god glid nedover, slik at han ikke havnet så langt bak.
Ærlig talt, jeg kan forstå ønsket om overskrifter og skandaler under VM, men har når på følelsen at det snart blir et spørsmål om sokkene ble vasket på rett temperatur når man skal forklare hvorfor Norge ikke vant. Det var ingenting som tydet på at Norge slet med skiene i forhold til konkurrentene på tremila, vi fikk tross alt 2, 3 og 4 plass. Og slik utviklingen var de siste 500 meterne var ikke problemet til Northug to-tre plasseringer inn i bakken der Cologna stakk, han var 20 plasser for langt bak. 17 av disse tok han opp denne bakken, og derfra og inn hadde han fordelen av å kunne kjøre i sporene til løperne foran seg.
Da Odd-Bjørn Hjelmeset fikk is i rubben kunne man snakke om feil valg, men at to par ski som var like under testingen skiller 10 sekunder på 500 meter har jeg vanskelig for å tro. Ei heller har vi noen fasit for hvordan disse skiene hadde fungert. Kanskje hadde Northug glidd litt bedre nedover, men kanskje hadde de ekstra kreftene oppover ført til at han ikke ville klart å følge Colognas rykk uansett. Og kan hende hadde han da ikke vunnet spurten om 4 plassen heller.
Den dagen en nordmann blir fraglidd av løperen foran seg i nedoverbakken, eller må gå fiskebein i alle oppoverbakkene kan jeg gjerne høre en forklaring på hva som gikk galt, men denne gangen lager man storm i et vannglass og leter etter spøkelser på høylys dag.
DETTE ER EN SKANDALE!!!
Det er åpenbart at smøreteamet her har rotet bort en gullmedalje fordi de ikke forsto at avgjørelsen ville falle i den siste nedoverbakken. Innrømmelsen fra smøreteamet er jo også klokkeklar: "Kanskje han skulle tatt det andre paret" sier Perry Olson.
Feiltagelsen blir enda tydeligere når vi vet at Northug var for langt bak inn i siste oppoverbakke. I stedet for ski som var lette å gå oppover med burde han ha hatt god glid nedover, slik at han ikke havnet så langt bak.
Ærlig talt, jeg kan forstå ønsket om overskrifter og skandaler under VM, men har når på følelsen at det snart blir et spørsmål om sokkene ble vasket på rett temperatur når man skal forklare hvorfor Norge ikke vant. Det var ingenting som tydet på at Norge slet med skiene i forhold til konkurrentene på tremila, vi fikk tross alt 2, 3 og 4 plass. Og slik utviklingen var de siste 500 meterne var ikke problemet til Northug to-tre plasseringer inn i bakken der Cologna stakk, han var 20 plasser for langt bak. 17 av disse tok han opp denne bakken, og derfra og inn hadde han fordelen av å kunne kjøre i sporene til løperne foran seg.
Da Odd-Bjørn Hjelmeset fikk is i rubben kunne man snakke om feil valg, men at to par ski som var like under testingen skiller 10 sekunder på 500 meter har jeg vanskelig for å tro. Ei heller har vi noen fasit for hvordan disse skiene hadde fungert. Kanskje hadde Northug glidd litt bedre nedover, men kanskje hadde de ekstra kreftene oppover ført til at han ikke ville klart å følge Colognas rykk uansett. Og kan hende hadde han da ikke vunnet spurten om 4 plassen heller.
Den dagen en nordmann blir fraglidd av løperen foran seg i nedoverbakken, eller må gå fiskebein i alle oppoverbakkene kan jeg gjerne høre en forklaring på hva som gikk galt, men denne gangen lager man storm i et vannglass og leter etter spøkelser på høylys dag.
onsdag 20. februar 2013
Kontrollerende kvalitet
Leser stadig om hvordan vi i rike Norge tilsynelatende aldri får pengene til å strekke til. Enten det gjelder sykehus, infrastruktur, NAV eller barnehager er det stadig noen som roper opp om at det må bevilges mer penger - så skal alt bli så mye bedre. For det er jo absolutt ikke bra nok; korridorpasienter, dobbeltrom på sykehjem og lang saksbehandlingstid - alt kan løses bare vi bruker mer penger.
Nå i det siste har jeg fulgt litt ekstra med når det skrives om barnehager. Naturlig nok, siden knotten nå går i barnehagen på tredje måneden (og stortrives, men det er en annen sak). Han skal tross alt tilbringe en del timer der hver uke de neste 4-5 årene, og skal man virkelig bli pessimistisk kommer han antagelig til å sitte de siste to årene fastspent i en stol. Sammen med 40 andre barn og en halv voksen. Eller, burde vi kanskje her også stikke fingeren i jorda, trekke pusten og løfte blikket ørlite grann. Norge har en ambisjon om full barnehagedekning, og i store deler av landet har vi gjennomført dette. Det er ikke så veldig mange andre land som kan skryte på seg noe slikt - i alle fall ikke barnehager som fremmer fri og kritisk tenkning, og ellers legger opp til at barn skal få være barn.
Men så var det disse pengene da, og ressursene. For selv om vi pøser på med penger er det stadig mangel på førskolelærere, lekene er gamle og slitte, og barnehagene gamle, trange, slitne og nærmest uforsvarlige. Ungene kan snart ikke ut på tur, for det er ikke nok ansatte til å passe på dem, selv om det aldri har vært krav om så mange voksne per barn. Norske barnehager er snart verre stelt enn barnehagene i Afghanistan. (Jeg vet ikke om de faktisk har barnehager i Afghanistan, men selv de ikke-eksisterende barnehagene i Afghanistan er snart bedre enn de norske).
Så, hvordan skal vi få ordning på barnehagene? Jo, på samme måte som vi (ikke) har fått orden på helsevesenet. Vi innfører mer kontroll og dokumentasjon på kvaliteten. Barnehagen får et skjema de skal fylle ut som viser at barna får den maten de skal ha. Skjemaet er på 23 sider, og skal leveres hver onsdag. I tillegg til et dagsunderlag som viser sammensetning av dagens måltider, samt en rubrikk som må fylles ut for å vise at steking av fiskepinner ikke har foregått på en måte som kan medføre fare. Det skal også tas bilder av maten i fryseren, på kjøkkenbenken, i pannen og på tallerkenen. På disse bildene må det også påføres hvilken temperatur den enkelte fiskepinne har, hva slags olje de ble stekt i og en kode for hygienenivået stekespaden behandles under. Siden disse opplysningene skal føres i sanntid er det nødvendig å være tre personer for å steke fiskepinner. På avdelingen knotten går i er det fire voksne, så dessverre må barna nå sitte i stolene sine i tre kvarter før maten serveres, siden det bare er en voksen igjen til å passe på dem. Men de får veldig riktige fiskepinner. Rett nok kalde, siden det tok tid å måle temperaturen etter steking, men de er korrekt tillaget.
Av en eller annen grunn har man i byråkratiet fått det for seg at dokumentasjon er en forutsetning for kvalitet. Jo mer dokumentasjon, jo høyere kvalitet. Flere papirer og skjemaer gjør det mulig å følge opp barnehagene i detalj, uten at man noen gang behøver å sette sin fot der. De ansatte bruker stadig mer tid på å dokumentere hvor flinke de er, mens den for barn og foreldre opplevde kvalitet stadig synker - noe som jo er svært så merkelig siden man nå har statistikk på hvor høy kvaliteten er.
Jeg har faktisk et forslag til et nytt skjema. Skjemaet er et måloppnåelsesskjema, og det inneholder fire felter per ansatt i barnehagen. Slik fylles det ut:
Navn på ansatt (evt. et løpenummer for anonymitetens skyld)
Stilling
Antall timer arbeidet siste uke
Antall timer brukt på barna siste uke
I det siste timetallet inngår tid til matlaging, rydding av leker og lignende. Tid til utfyllelse av skjemaer, dokumentasjon av rengjøringsrutiner for smokker og måling av dybde på støtsand inngår ikke.
Før skjemaet sendes ut skal det fastsettes et mål for hvor mye tid de ansatte skal bruke på barn, og det eneste tillatte virkemiddelet for å rette opp i avvik er effektivisering av tid brukt på dokumentasjon og kvalitetskontroll.
Nå i det siste har jeg fulgt litt ekstra med når det skrives om barnehager. Naturlig nok, siden knotten nå går i barnehagen på tredje måneden (og stortrives, men det er en annen sak). Han skal tross alt tilbringe en del timer der hver uke de neste 4-5 årene, og skal man virkelig bli pessimistisk kommer han antagelig til å sitte de siste to årene fastspent i en stol. Sammen med 40 andre barn og en halv voksen. Eller, burde vi kanskje her også stikke fingeren i jorda, trekke pusten og løfte blikket ørlite grann. Norge har en ambisjon om full barnehagedekning, og i store deler av landet har vi gjennomført dette. Det er ikke så veldig mange andre land som kan skryte på seg noe slikt - i alle fall ikke barnehager som fremmer fri og kritisk tenkning, og ellers legger opp til at barn skal få være barn.
Men så var det disse pengene da, og ressursene. For selv om vi pøser på med penger er det stadig mangel på førskolelærere, lekene er gamle og slitte, og barnehagene gamle, trange, slitne og nærmest uforsvarlige. Ungene kan snart ikke ut på tur, for det er ikke nok ansatte til å passe på dem, selv om det aldri har vært krav om så mange voksne per barn. Norske barnehager er snart verre stelt enn barnehagene i Afghanistan. (Jeg vet ikke om de faktisk har barnehager i Afghanistan, men selv de ikke-eksisterende barnehagene i Afghanistan er snart bedre enn de norske).
Så, hvordan skal vi få ordning på barnehagene? Jo, på samme måte som vi (ikke) har fått orden på helsevesenet. Vi innfører mer kontroll og dokumentasjon på kvaliteten. Barnehagen får et skjema de skal fylle ut som viser at barna får den maten de skal ha. Skjemaet er på 23 sider, og skal leveres hver onsdag. I tillegg til et dagsunderlag som viser sammensetning av dagens måltider, samt en rubrikk som må fylles ut for å vise at steking av fiskepinner ikke har foregått på en måte som kan medføre fare. Det skal også tas bilder av maten i fryseren, på kjøkkenbenken, i pannen og på tallerkenen. På disse bildene må det også påføres hvilken temperatur den enkelte fiskepinne har, hva slags olje de ble stekt i og en kode for hygienenivået stekespaden behandles under. Siden disse opplysningene skal føres i sanntid er det nødvendig å være tre personer for å steke fiskepinner. På avdelingen knotten går i er det fire voksne, så dessverre må barna nå sitte i stolene sine i tre kvarter før maten serveres, siden det bare er en voksen igjen til å passe på dem. Men de får veldig riktige fiskepinner. Rett nok kalde, siden det tok tid å måle temperaturen etter steking, men de er korrekt tillaget.
Av en eller annen grunn har man i byråkratiet fått det for seg at dokumentasjon er en forutsetning for kvalitet. Jo mer dokumentasjon, jo høyere kvalitet. Flere papirer og skjemaer gjør det mulig å følge opp barnehagene i detalj, uten at man noen gang behøver å sette sin fot der. De ansatte bruker stadig mer tid på å dokumentere hvor flinke de er, mens den for barn og foreldre opplevde kvalitet stadig synker - noe som jo er svært så merkelig siden man nå har statistikk på hvor høy kvaliteten er.
Jeg har faktisk et forslag til et nytt skjema. Skjemaet er et måloppnåelsesskjema, og det inneholder fire felter per ansatt i barnehagen. Slik fylles det ut:
Navn på ansatt (evt. et løpenummer for anonymitetens skyld)
Stilling
Antall timer arbeidet siste uke
Antall timer brukt på barna siste uke
I det siste timetallet inngår tid til matlaging, rydding av leker og lignende. Tid til utfyllelse av skjemaer, dokumentasjon av rengjøringsrutiner for smokker og måling av dybde på støtsand inngår ikke.
Før skjemaet sendes ut skal det fastsettes et mål for hvor mye tid de ansatte skal bruke på barn, og det eneste tillatte virkemiddelet for å rette opp i avvik er effektivisering av tid brukt på dokumentasjon og kvalitetskontroll.
Bør jeg slutte å lese kommentarfelt?
Jeg synes ofte det er interessant å lese kommentarene folk legger inn til nyhetsartikler, og kommenterer også gjerne selv. Det kan være mye god underholdning i misforstått kunnskap og manglende evne til å ta innover seg hva en artikkel omhandlet, men den siste tiden har vel så ofte medført at min optimisme på menneskehetens vegne har fått seg en solid trøkk.
Det siste eksempelet kom da jeg leste en artikkel i Aftenposten hvor det ble foreslått at prisantydning ved boligsalg måtte behandles som en bindende tilbud fra selger. Et forslag jeg personlig synes at ikke var så dumt, på langt nær så dumt som brorparten av kommentarene. Jeg skal være tilbøyelig til å tro at flertallet som kommenterte på artikkelen aldri har eid sin egen bolig, langt mindre solgt en bolig, men jeg trodde likevel at folk flest var klar over at prisantydningen på en bolig settes av selger og megler i fellesskap.
Det viste seg fort å være en gal antagelse. Gjennomgangstonen i kommentarene var spørsmål om hvem som skulle stå ansvarlig hvis prisantydningen viste seg å være for lav, og hvor synd det ville være på de stakkars selgerne som ville bli tvunget til å selge for en for lav pris. Jeg trodde faktisk leserne av Aftenposten var oppegående mennesker - men det er igjen en antagelse jeg tydeligvis må revurdere. Samtidig som jeg kikker litt nøyere på forskningen som antyder at ressurssvake mennesker med lav utdannelse ikke er oppdatert på nyhetsbildet og leser lite aviser...
Og nei, jeg har ikke her tenkt å forklare hva som blir rav, ruskende galt i tanken om at å gjøre prisantydning bindende fører til at selger tvinges til å godta for lav pris.
Det siste eksempelet kom da jeg leste en artikkel i Aftenposten hvor det ble foreslått at prisantydning ved boligsalg måtte behandles som en bindende tilbud fra selger. Et forslag jeg personlig synes at ikke var så dumt, på langt nær så dumt som brorparten av kommentarene. Jeg skal være tilbøyelig til å tro at flertallet som kommenterte på artikkelen aldri har eid sin egen bolig, langt mindre solgt en bolig, men jeg trodde likevel at folk flest var klar over at prisantydningen på en bolig settes av selger og megler i fellesskap.
Det viste seg fort å være en gal antagelse. Gjennomgangstonen i kommentarene var spørsmål om hvem som skulle stå ansvarlig hvis prisantydningen viste seg å være for lav, og hvor synd det ville være på de stakkars selgerne som ville bli tvunget til å selge for en for lav pris. Jeg trodde faktisk leserne av Aftenposten var oppegående mennesker - men det er igjen en antagelse jeg tydeligvis må revurdere. Samtidig som jeg kikker litt nøyere på forskningen som antyder at ressurssvake mennesker med lav utdannelse ikke er oppdatert på nyhetsbildet og leser lite aviser...
Og nei, jeg har ikke her tenkt å forklare hva som blir rav, ruskende galt i tanken om at å gjøre prisantydning bindende fører til at selger tvinges til å godta for lav pris.
mandag 28. januar 2013
Review: SoftOrbits Sketch Drawer
My willingness to try new software and gadgets is starting to pay off, and first take is Sketch Drawer, which can be found here http://www.softorbits.com/photo-to-sketch-converter/
This little piece of software makes creating sketches from digital photos a blast. Earlier I have used Gimp, and while results are good it takes time, trial and error. With Sketch Drawer you have a sketch in no time, wether you do it all manually or use the ready-made presets.
This review is general, made on my first impression and information on SoftOrbits webpage, come back later for a deeper look.
PS: they have a trial version.
Disclaimer: I receive a license for reviewing this software, but I am not required to write a positive review.
This little piece of software makes creating sketches from digital photos a blast. Earlier I have used Gimp, and while results are good it takes time, trial and error. With Sketch Drawer you have a sketch in no time, wether you do it all manually or use the ready-made presets.
This review is general, made on my first impression and information on SoftOrbits webpage, come back later for a deeper look.
PS: they have a trial version.
Disclaimer: I receive a license for reviewing this software, but I am not required to write a positive review.
onsdag 26. september 2012
Slankekrigen...
Lenge siden forrige innlegg nå, og ikke akkurat noen suksessoppskrift for å få lesere på bloggen det...
Men, ny dag og nye muligheter, og når jeg nå først har muligheten til å stille spørsmål ved folks intelligens så gjør jeg det.
Denne gangen er det Kari Jaquesson jeg tenker å la det gå utover. Kari er for så vidt en oppegående, sunn og veldreid dame, men i de siste dagers disputt med Jørgen Foss gir hun inntrykk av å leve i sin egen lille sunnhetsboble.
Denne artikkelen hos VG viser for meg tydelig at Kari ikke har skjønt problemet rundt overvekt, matmerking og kostholdsråd. Jeg er for min egen del helt enig med Jørgen Foss. Nøkkelhullsmerket er idiotisk, og markedsføringen er egentlig enda verre.
Meningen med nøkkelhullsmerket er ikke å identifisere sunn mat, men å identifisere de sunneste alternativene i en produktgruppe. Snacks og lignende får ikke nøkkelhull da de ikke er sunne, mens frukt ikke får nøkkelhull fordi alle alternativene er like sunne. For så vidt greit; forstår man systemet kan man velge den merkede pizzaen, vel vitende om at den fortsatt er usunn, men i alle fall mer sunn enn den umerkede pizzaen.
Problemet, som Kari virker ute av stand til å sette seg inn i, er at folk oppfatter nøkkelhull som en merking av den sunne maten. De fleste vil være enige om at Fjordland nok er sunnere enn frossenpizza, men mange forbrukere vil oppfatte det motsatt. Mat med nøkkelhullsmerke er sunnere enn mat uten.
For Karis del tror jeg problemet bunner i et rosenrødt syn på tilværelsen, for alle er like vel bevandret i ernæring som henne. Da gir både kostholdsråd og nøkkelhullsmerking mening. Realiteten, kjære Kari, er at folk flest ikke vet stort mer enn at fisk og frukt er sunt, McDonaldsburgere er usunne, og fiskepinner er en fisk. Når disse menneskene skal legge om til et sunnere kosthold drikker de light-brus, spiser fiskepinner og nøkkelhullsmerket frossenpizza, og legger litt banan på nugattiskiven sin.
Så stå på Jørgen! Jeg støtter deg, og selv om jeg er litt tung er jeg ikke tjukk, så da er det fritt fram for å si meg i mot. Til Kari vil jeg bare anbefale å ta seg en tur på Burger King i stedet for helsekostbutikken, der finner du den gjengse nordmann - og der kan du få litt mer kjøtt på beinet til neste gang du skal uttale deg om hva folk vet om sunn mat.
Men, ny dag og nye muligheter, og når jeg nå først har muligheten til å stille spørsmål ved folks intelligens så gjør jeg det.
Denne gangen er det Kari Jaquesson jeg tenker å la det gå utover. Kari er for så vidt en oppegående, sunn og veldreid dame, men i de siste dagers disputt med Jørgen Foss gir hun inntrykk av å leve i sin egen lille sunnhetsboble.
Denne artikkelen hos VG viser for meg tydelig at Kari ikke har skjønt problemet rundt overvekt, matmerking og kostholdsråd. Jeg er for min egen del helt enig med Jørgen Foss. Nøkkelhullsmerket er idiotisk, og markedsføringen er egentlig enda verre.
Meningen med nøkkelhullsmerket er ikke å identifisere sunn mat, men å identifisere de sunneste alternativene i en produktgruppe. Snacks og lignende får ikke nøkkelhull da de ikke er sunne, mens frukt ikke får nøkkelhull fordi alle alternativene er like sunne. For så vidt greit; forstår man systemet kan man velge den merkede pizzaen, vel vitende om at den fortsatt er usunn, men i alle fall mer sunn enn den umerkede pizzaen.
Problemet, som Kari virker ute av stand til å sette seg inn i, er at folk oppfatter nøkkelhull som en merking av den sunne maten. De fleste vil være enige om at Fjordland nok er sunnere enn frossenpizza, men mange forbrukere vil oppfatte det motsatt. Mat med nøkkelhullsmerke er sunnere enn mat uten.
For Karis del tror jeg problemet bunner i et rosenrødt syn på tilværelsen, for alle er like vel bevandret i ernæring som henne. Da gir både kostholdsråd og nøkkelhullsmerking mening. Realiteten, kjære Kari, er at folk flest ikke vet stort mer enn at fisk og frukt er sunt, McDonaldsburgere er usunne, og fiskepinner er en fisk. Når disse menneskene skal legge om til et sunnere kosthold drikker de light-brus, spiser fiskepinner og nøkkelhullsmerket frossenpizza, og legger litt banan på nugattiskiven sin.
Så stå på Jørgen! Jeg støtter deg, og selv om jeg er litt tung er jeg ikke tjukk, så da er det fritt fram for å si meg i mot. Til Kari vil jeg bare anbefale å ta seg en tur på Burger King i stedet for helsekostbutikken, der finner du den gjengse nordmann - og der kan du få litt mer kjøtt på beinet til neste gang du skal uttale deg om hva folk vet om sunn mat.
Abonner på:
Innlegg (Atom)