Leste i dag en kronikk (Melbye) fra i forgårs som var bakgrunn for en kronikk (Viken) som ble publisert i Aftenposten i dag, og som jeg fant at stilte noen interessante spørsmål. Jeg er tilhenger av frihet og individualisme, men under den forutsetning at man ser den i sammenheng med samfunnet man lever i. Eller for å si det på en annen måte; er du tilhenger av et skattefritt samfunn kan du ikke samtidig være motstander av privat helsetjeneste.
Dette innlegget handler først og fremst om Melbyes kronikk. Vikens kronikk finner jeg, kanskje ikke helt på jordet, men den virker å ha hengt seg litt opp i tanken om frivillig vs ufrivillig husløs. Jeg er enig med Viken at en forherligelse av en husløs tilværelse er nokså selvsentrert, men jeg tror det er en ganske annen debatt.
Når man forfekter frihet og ønsker å løsrive seg fra samfunnet slik som Melbye gir uttrykk for gjør man en rekke valg. Argumentasjonen handler ofte om å kunne utfolde og utvikle seg selv, og ikke lenger være bundet av krav fra andre. Forlokkende tanker, men vanskeligere enn man kanskje skulle tro. Melbye hevder at et valg om å være husløs ikke er akseptert i samfunnet, og sammenligner det med å være frivillig barnløs. Hun har nok rett, men at man blir sett rart på hvis man frivillig bor på gaten er ikke så veldig merkelig. At det i det hele tatt er i ferd med å bli akseptert, at det faktisk er mulig, er et tegn på et samfunn som har utviklet seg langt. Man skal ikke mange år tilbake i tid før frivillig barnløshet og hjemløshet ikke bare innvirket på din anseelse, det kunne innvirke kraftig på din mulighet for å overleve. Går vi virkelig langt tilbake, til steinaldermennesker og huleboere, var det ikke et alternativ å melde seg ut av samfunnet. Sannsynligheten for å overleve alene uten stamme og hule var minimal. Jakt var i høy grad et lagspill, og når man samtidig skulle forsvare seg mot rovdyr, ta vare på ilden som var tent opp og gjerne samle litt frukt i tillegg ble livet vanskelig. Det var heller ikke gitt at man var velkommen i en annen hule for en natt eller to.
Så i det perspektivet er det ikke så veldig vanskelig å flytte ut i dag. Det som er vanskeligere enn før er å melde seg helt ut av samfunnet. Før var det så enkelt som å gå sin vei. Gikk du et par dager vekk fra hulen, lukket øynene og snurret til du falt for så å gå den veien høyre pekefinger lå, var det absolutt muligheter for aldri se et menneske igjen. I dag er dette verre, blant annet som Melbye påpeker fordi du må ha en adresse slik at staten kan få tak i deg. Og derigjennom kontrollerer deg.
Og det er på dette punktet jeg dels faller av lasset, og dels mener Melbyes frihet blir inkonsistent. Jeg faller av lasset fordi jeg har vansker med å se hvordan staten kontrollerer noen som helst gjennom å ha en adresse de kan sende ting til. Utover at de vet at du, sannsynligvis, dukker opp på dette stedet en gang i blant. Det kan jo hende adressen er til din mor, som så videresender posten til diverse poste restante adresser. Om du har en postboks må du innom, men Lånekassen ligger neppe i buskene utenfor for å sjekke om du faktisk har flyttet til Nord-Norge for å få redusert lånet ditt.
Inkonsistensen oppstår i det man ønsker å løsrive seg fra samfunnet, men fortsatt benytte seg av dets tjenester. Hvordan Melbye stiller seg i denne saken vet jeg ikke, men man risikerer å møte seg selv i døren jevnt og trutt. Som de nordmenn som ønsker å bo i Spania i stedet for i Norge, men som likevel ønsker å behandles i det norske helsevesen. Man har frihet til å bo året rundt i Spania, men ikke med de samme tilbud som når man bor i Norge.
Jeg lurer også litt på om det er bare den fysiske adressen som er problematisk for Melbye. Eventuelt hvilke store prinsipielle forskjeller hun ser på en postboks og en mailboks. I begge tilfeller har man oppgitt et sted å kontaktes, men ved å oppgi bare den ene ønsker man å kontrollere andre uten selv å bli kontrollert. Uansett vil begge deler legge føringer for hvor man kan reise, og hvordan. Det hjelper ikke å få all kommunikasjon via e-post hvis man ønsker å tilbringe 6 måneder på en øde øy. Det hjelper for så vidt ikke med postboks heller, så eksempelet er litt søkt. Derimot er muligheten for å få post til en adresse på landet i Kina sannsynligvis større enn muligheten til å få e-post skrevet på norsk.
Det er jo også slik at det ikke bare er "kjent" kommunikasjon som sendes ut. Joda, du vet når selvangivelsen kommer. Du vet sannsynligvis også at du har blitt tatt i en fotoboks og at det er bot på vei i posten. Det er litt verre å vite at sykehuset fant igjen celleprøvene dine i en fryseboks og at de nå har funnet ut at svulsten din var ondartet. På den annen side, som ufrivillig medlem av samfunnet vil du vel helst ikke at noen skal skjære i deg mens du sover uansett.
For min del skal gjerne Melbye få leve uten adresse, så lenge hun da heller ikke har noen forventninger om skoleplass, studielån, dagpenger eller anledning til å anmelde slusken som stakk av med iPaden hennes. Når det forventes at man har en adresse henger det sammen med den identifiseringen av personer som er nødvendig for at samfunnet skal fungere. Den gang man levde uten annen identifikasjon enn hva man selv fortalte levde man også i et ganske annet samfunn, og selv lenge etter at vi flyttet ut av hula og inn i huset var muligheten til å bryte ut så og si ikke-eksisterende. Samfunnet visste hvem og hvor du var uten adresse, men det skyldtes at samfunnet var landsbyen du bodde i.
onsdag 22. februar 2012
mandag 20. februar 2012
Ytringsfrihet er noe annet enn rett
Hanne Nabinto Herland er, om ikke annet, i stand til å skape debatt. Noen ganger hva hun mener, men vel så ofte synes jeg debatten handler om at hun mener. Ikke minst handler debatten gjerne om at hun mener noe offentlig, og om hvorvidt offentligheten har bruk for hennes meninger. Nå sist i Aftenposten hvor det stilles spørsmål vedrørende avisenes dekning av henne.
Jeg har ikke lest boken hennes, Respekt, og jeg er svært usikker på om jeg kommer til å lese den. Tankene og spørsmålene er for så vidt interessante, og jeg finner ofte en fasinasjon i å lese om ting jeg er grunnleggende uenig i. Mitt eneste krav er vanligvis at det skal være god lesning, og at det man presenterer som fakta er fakta. For jeg er ikke i tvil om at Herland og jeg står trygt plassert på hver vår pol. Vi er nok begge på den blå siden; men der hun er sterkt kristenkonservativ og i mine øyne forholdsvis nasjonalistisk, er jeg en agnostisk sosialkapitalist som mener Norge er best i verden på ski, men hvor norske vi er etter 400 år som kolonistat er jeg usikker på.
De utdragene jeg har lest av Respekt, sammen med de kommentarene jeg ellers har funnet signert HNH har gjort en ting klart for meg: Dette er en dame som baserer sine meninger på rykter og forestillinger, og som ikke har noen problemer med å tilpasse statistisk materiale til sine ønsker. Det ble en gang sagt at løgnen har tre grader: Løgn, forbannet løgn og statistikk. Et eksempel jeg nylig kom over var en undersøkelse som fant at 10% av foreldre mente det verste med barns bruk av internett var tilgangen på porno. HNH vred dette til å bety at 90% av foreldre mente porno var greit.
Til de av dere som måtte mene at HNH tolker resultatet riktig har jeg følgende spørsmål: Har det falt dere inn at de 90% kan inneholde foreldre som synes vold, ekstreme meninger eller tilgang til å bestille narkotika er verre enn porno? At noe ikke er verst betyr noe helt annet enn at det er greit. Eller for å si det på en annen måte; hvis 10% av norges befolkning mener det verste om kan skje er å miste jobben betyr ikke at 90% synes det er greit å miste jobben.
Problemet, mener jeg, med debatanter som Herland er at de umuliggjør enhver debatt. Det nytter ikke å argumentere med noen som dikter opp hva de behøver for å begrunne sine standpunkter, og i hvert fall ikke når de i tillegg sitter med sensurkortet i ermet. Dersom Herland ikke får slippe til med sine ytringer ropes det opp om sensur, kulturelite og hvordan ytringsfrihet bare er tomme ord.
Da er det på tide å slå opp i ordbøkene, eller leksikon for den saks skyld, og sette seg litt inn i hva ytringsfrihet betyr. Det betyr ikke at man skal få sin mening på trykk i Aftenposten. Det betyr ikke at man skal få den på trykk i det hele tatt, men det betyr at man ikke skal straffes for å ytre den. At man har frihet til å ytre seg betyr hverken at man har rett til å ytre seg eller at man har plikt til å ytre seg.
I Kina har man ikke ytringsfrihet. Der overvåker myndighetene hva du skriver i bloggen din, og hvis de er uenige setter de deg i fengsel. I Norge risikerer du ikke annet enn at de ilegger deg straffeskatt for reklameinntektene du ikke har oppgitt på selvangivelsen. Med et svært lite unntak for rasisme og ærekrenkelse kan du i Norge skrive hva du vil på bloggen din, uansett hvor ubegrunnet, usammenhengende og idiotisk det er. DET er ytringsfrihet.
Hvorvidt Aftenposten ønsker å trykke innlegget ditt er redigering. En avis kan vanskelig drive sensur, i alle fall i ordets virkelige betydning. At en avis kun trykker en side av en sak handler om standpunkt, og eventuelt dårlig journalistisk håndverk, men er likefullt ikke sensur. Når det kommer til debatter må man nødvendigvis slippe til begge sider, i motsatt fall er det ikke en debatt. Likevel har avisen rett til selv å bestemme hva man trykker, og ikke minst rett til å vurdere kvaliteten på innleggene. Et innlegg skal ikke bare hevde en mening, det skal også bidra med argumentasjon slik at meningen kan diskuteres. Ellers blir det som i barnehagen; - Pappan min er sterkere enn din! -Nei, det er han ikke! -Jo! -Nei! -Jo! -Nei! -Au, ikke slå...
Når Herland nærmest latterliggjøres er det ikke på grunn av sine standpunkter, det er på grunn av hennes elendige argumentasjonsrekker. Enhver trygdemisbruker kan slenge ut påstander om Norges forfall, og i noen tilfeller klarer han også å henvise til obskure internettartikler som underbygger påstanden. Kanskje til og med en såkalt forskningsartikkel. Det er likevel ikke nok til å forsvare en plass i den offentlige debatten. At en publikasjon kalles forskning gir den ikke automatisk kredibilitet. Det er ikke forskning å fremsette en påstand for deretter å oppsøke bekreftelser på påstanden. Forskning handler om å fremsette et forslag, for så å undersøke hvorvidt materialet som bekrefter forslaget veier tyngre enn materialet som avkrefter det.
For å ta et eksempel: Min påstand er at nattverden bør fjernes fra liturgien fordi ingen nordmenn tar i mot den uansett. Deretter legger jeg ut et spørreskjema hos Human-Etisk forbund hvor jeg spør om de går i kirken, og om de der tar i mot nattverden. Sannsynligvis vil jeg stå igjen med et resultat som ikke bare viser at nattverden kan fjernes, men også at hele kirken kan legges ned siden ingen går dit.
Jeg tror neppe jeg vil få spalteplass i hverken Klassekampen eller Aftenposten med den undersøkelsen; eller ser du for deg overskriften "Human-Etikere går ikke i kirken!"?
Jeg har ikke lest boken hennes, Respekt, og jeg er svært usikker på om jeg kommer til å lese den. Tankene og spørsmålene er for så vidt interessante, og jeg finner ofte en fasinasjon i å lese om ting jeg er grunnleggende uenig i. Mitt eneste krav er vanligvis at det skal være god lesning, og at det man presenterer som fakta er fakta. For jeg er ikke i tvil om at Herland og jeg står trygt plassert på hver vår pol. Vi er nok begge på den blå siden; men der hun er sterkt kristenkonservativ og i mine øyne forholdsvis nasjonalistisk, er jeg en agnostisk sosialkapitalist som mener Norge er best i verden på ski, men hvor norske vi er etter 400 år som kolonistat er jeg usikker på.
De utdragene jeg har lest av Respekt, sammen med de kommentarene jeg ellers har funnet signert HNH har gjort en ting klart for meg: Dette er en dame som baserer sine meninger på rykter og forestillinger, og som ikke har noen problemer med å tilpasse statistisk materiale til sine ønsker. Det ble en gang sagt at løgnen har tre grader: Løgn, forbannet løgn og statistikk. Et eksempel jeg nylig kom over var en undersøkelse som fant at 10% av foreldre mente det verste med barns bruk av internett var tilgangen på porno. HNH vred dette til å bety at 90% av foreldre mente porno var greit.
Til de av dere som måtte mene at HNH tolker resultatet riktig har jeg følgende spørsmål: Har det falt dere inn at de 90% kan inneholde foreldre som synes vold, ekstreme meninger eller tilgang til å bestille narkotika er verre enn porno? At noe ikke er verst betyr noe helt annet enn at det er greit. Eller for å si det på en annen måte; hvis 10% av norges befolkning mener det verste om kan skje er å miste jobben betyr ikke at 90% synes det er greit å miste jobben.
Problemet, mener jeg, med debatanter som Herland er at de umuliggjør enhver debatt. Det nytter ikke å argumentere med noen som dikter opp hva de behøver for å begrunne sine standpunkter, og i hvert fall ikke når de i tillegg sitter med sensurkortet i ermet. Dersom Herland ikke får slippe til med sine ytringer ropes det opp om sensur, kulturelite og hvordan ytringsfrihet bare er tomme ord.
Da er det på tide å slå opp i ordbøkene, eller leksikon for den saks skyld, og sette seg litt inn i hva ytringsfrihet betyr. Det betyr ikke at man skal få sin mening på trykk i Aftenposten. Det betyr ikke at man skal få den på trykk i det hele tatt, men det betyr at man ikke skal straffes for å ytre den. At man har frihet til å ytre seg betyr hverken at man har rett til å ytre seg eller at man har plikt til å ytre seg.
I Kina har man ikke ytringsfrihet. Der overvåker myndighetene hva du skriver i bloggen din, og hvis de er uenige setter de deg i fengsel. I Norge risikerer du ikke annet enn at de ilegger deg straffeskatt for reklameinntektene du ikke har oppgitt på selvangivelsen. Med et svært lite unntak for rasisme og ærekrenkelse kan du i Norge skrive hva du vil på bloggen din, uansett hvor ubegrunnet, usammenhengende og idiotisk det er. DET er ytringsfrihet.
Hvorvidt Aftenposten ønsker å trykke innlegget ditt er redigering. En avis kan vanskelig drive sensur, i alle fall i ordets virkelige betydning. At en avis kun trykker en side av en sak handler om standpunkt, og eventuelt dårlig journalistisk håndverk, men er likefullt ikke sensur. Når det kommer til debatter må man nødvendigvis slippe til begge sider, i motsatt fall er det ikke en debatt. Likevel har avisen rett til selv å bestemme hva man trykker, og ikke minst rett til å vurdere kvaliteten på innleggene. Et innlegg skal ikke bare hevde en mening, det skal også bidra med argumentasjon slik at meningen kan diskuteres. Ellers blir det som i barnehagen; - Pappan min er sterkere enn din! -Nei, det er han ikke! -Jo! -Nei! -Jo! -Nei! -Au, ikke slå...
Når Herland nærmest latterliggjøres er det ikke på grunn av sine standpunkter, det er på grunn av hennes elendige argumentasjonsrekker. Enhver trygdemisbruker kan slenge ut påstander om Norges forfall, og i noen tilfeller klarer han også å henvise til obskure internettartikler som underbygger påstanden. Kanskje til og med en såkalt forskningsartikkel. Det er likevel ikke nok til å forsvare en plass i den offentlige debatten. At en publikasjon kalles forskning gir den ikke automatisk kredibilitet. Det er ikke forskning å fremsette en påstand for deretter å oppsøke bekreftelser på påstanden. Forskning handler om å fremsette et forslag, for så å undersøke hvorvidt materialet som bekrefter forslaget veier tyngre enn materialet som avkrefter det.
For å ta et eksempel: Min påstand er at nattverden bør fjernes fra liturgien fordi ingen nordmenn tar i mot den uansett. Deretter legger jeg ut et spørreskjema hos Human-Etisk forbund hvor jeg spør om de går i kirken, og om de der tar i mot nattverden. Sannsynligvis vil jeg stå igjen med et resultat som ikke bare viser at nattverden kan fjernes, men også at hele kirken kan legges ned siden ingen går dit.
Jeg tror neppe jeg vil få spalteplass i hverken Klassekampen eller Aftenposten med den undersøkelsen; eller ser du for deg overskriften "Human-Etikere går ikke i kirken!"?
fredag 10. februar 2012
Matmakt - ikke dart på puben
Det har i lang tid vært snakk om hvem som sitter på makten i norsk dagligvarebransje, og hvorvidt dårlig konkurranse har skylden for de høye prisene. Til slutt ble det satt ned et utvalg som skulle se på tilstanden, og deretter komme med en anbefaling av tiltak for å få lavere priser og større valgmuligheter i butikkene.
Naturligvis var ikke dette mandatet heller uten kontroverser, særlig fra bondeorganisasjonene og Senterpartiet, som mener vi i Norge fint kan leve med de prisene vi har. At vi bruker en forholdsvis mindre andel av inntekten på mat kan nok stemme, men jeg er ikke uten videre med på at det er et forsvar av prisene. Mer om det senere.
For å holde oss til matkjedeutvalget (eller hva det nå egentlig het). Selv uten de nevnte kontroverser var dette utvalget fra starten et amputert utvalg. Man hadde nemlig gitt delvis etter for deler av næringens interesser, og dermed besluttet at man bare skulle se på situasjonen etter at varen var kommet til leverandøren. Hvordan råvareprisene påvirker kassalappen har man valgt å se bort fra. Dette fører da til at det bare er netto kronefortjeneste hos foredler og forhandler man tenker å basere seg på. Men selv ikke her har man, med enkelte hederlige unntak, klart å holde hodet kaldt. De fire store kjedene i Norge har store overskudd, men dette er vel så mye et resultat av volum som av pris. For å gi et banalt eksempel; Dersom hver nordmann spiser 10 Pizza Grandiosa i året selger man ca 50 millioner Grandiosa. Hvis fortjenesten er 10 kroner per pizza har man totalt en halv milliard i fortjeneste. Mye penger, men først og fremst på grunn av volum. Hvis kjeden reduserer sin fortjeneste med 10% innebærer det 10 kroner spart per forbruker, det er ikke akkurat noe å juble for. På mange varer er forholdet enda skjevere, fortjenesten er langt mindre, men volumet er enormt.
Så kommer utfordringene på rekke og rad. Når man ser bort fra import og produksjonsledd vil man mangle en vesentlig faktor i prissettingen. Det var på et tidspunkt foreslått å endre ostetoll fra kronebeløp til prosent, noe som ville medført at dyrere oster kunne få en tredobling av prisen. Hvordan i alle dager man hadde tenkt å forholde seg til denne prisøkningen ved å se bare på grossist og forhandlere er uvisst, men dette ville medført at enhver konklusjon om at fortjenesten på ost er for høy ville være fullstendig ubegrunnet.
En annen utfordring er ønsket om å plassere generelt ansvar for prisene. Makten er etter mitt syn ikke plassert i ledd, men hos aktører. Det er åpenbart at Rema 1000 har makten til å gjøre en liten produsent rik, samtidig som de kjører en annen produsent i grøfta ved å plassere varene deres nede i hjørnet sammen med sukat. Det er likevel ikke rett å si at forhandlerne sitter med makten. Uansett gode meninger og intensjoner er det åpenbart at ingen større kjede har mulighet til å presse ut de store leverandørene. En liten, lokal kjede kunne bestemt seg for å droppe Tine og utelukkende selge meieriprodukter fra mindre leverandører. For de store kjedene er dette umulig, det er rett og slett ikke nok konkurrenter til å levere de nødvendige kvanta. Alternativet til Tine er først og fremst Q-meieriene. Per i dag har ikke de mulighet til å erstatte Tine, men selv om produksjonskapasiteten skulle øke og Q-meieriene overta ville ikke maktbalansen bli nevneverdig forskjøvet. Forskjellen ville først og fremst være at melken kom i ny kartong, Q-meieriene ville måtte kjøpe melken fra Tine.
Et annet moment som gjerne overses i debatten om matvarepriser er hva vi faktisk betaler for. Joda, nordmenn bruker mindre av inntekten på mat. Det betyr likevel ikke at norsk mat er billig, det kan like gjerne bety at nordmenn kjøper billig mat. Frosne grønnsaker er billigere enn ferske, Norvegia er billigere enn Roquefort, og kjøttdeig er billigere enn ytrefilet. Skal man gjøre en sammenligning av matvarepriser i forhold til inntekt må man ta med i betraktningen hva man handler. Norge har de siste årene vært lavpriskjedenes land, med gammel frukt, elendige ferskvaredisker og en overflod av billigvarianter. Og det er ikke vanskelig å finne eksempler på at vi har et billig, men elendig utvalg. Jeg har et par av Jamie Olivers kokebøker hjemme, men lager sjelden mat fra dem. Det er ganske enkelt for mye jobb å få tak i ingredienser. Selv såkalte supermarkeder som Meny mangler ofte det mange utlendinger anser som hverdagslige ingredienser. Og så kan man jo forsøke å finne de litt mer eksotiske tingene, med mindre det er snakk om pakistansk eller vietnamesisk mat ønsker jeg deg lykke til.
Ironisk er det jo at i denne jungelen er de beste grønnsakene også de billigste. Så fremt du bor i en storby eller sentralt på østlandet har du tilgang til innvandrerbutikker som kjøper frukt og grønt direkte fra leverandørene. Dette havner i butikkhyllene samme dag til lavere priser enn på Rimi tvers over gaten, hvor frukten i tillegg har ligget to dager på lastebil og kjølelager...
Naturligvis var ikke dette mandatet heller uten kontroverser, særlig fra bondeorganisasjonene og Senterpartiet, som mener vi i Norge fint kan leve med de prisene vi har. At vi bruker en forholdsvis mindre andel av inntekten på mat kan nok stemme, men jeg er ikke uten videre med på at det er et forsvar av prisene. Mer om det senere.
For å holde oss til matkjedeutvalget (eller hva det nå egentlig het). Selv uten de nevnte kontroverser var dette utvalget fra starten et amputert utvalg. Man hadde nemlig gitt delvis etter for deler av næringens interesser, og dermed besluttet at man bare skulle se på situasjonen etter at varen var kommet til leverandøren. Hvordan råvareprisene påvirker kassalappen har man valgt å se bort fra. Dette fører da til at det bare er netto kronefortjeneste hos foredler og forhandler man tenker å basere seg på. Men selv ikke her har man, med enkelte hederlige unntak, klart å holde hodet kaldt. De fire store kjedene i Norge har store overskudd, men dette er vel så mye et resultat av volum som av pris. For å gi et banalt eksempel; Dersom hver nordmann spiser 10 Pizza Grandiosa i året selger man ca 50 millioner Grandiosa. Hvis fortjenesten er 10 kroner per pizza har man totalt en halv milliard i fortjeneste. Mye penger, men først og fremst på grunn av volum. Hvis kjeden reduserer sin fortjeneste med 10% innebærer det 10 kroner spart per forbruker, det er ikke akkurat noe å juble for. På mange varer er forholdet enda skjevere, fortjenesten er langt mindre, men volumet er enormt.
Så kommer utfordringene på rekke og rad. Når man ser bort fra import og produksjonsledd vil man mangle en vesentlig faktor i prissettingen. Det var på et tidspunkt foreslått å endre ostetoll fra kronebeløp til prosent, noe som ville medført at dyrere oster kunne få en tredobling av prisen. Hvordan i alle dager man hadde tenkt å forholde seg til denne prisøkningen ved å se bare på grossist og forhandlere er uvisst, men dette ville medført at enhver konklusjon om at fortjenesten på ost er for høy ville være fullstendig ubegrunnet.
En annen utfordring er ønsket om å plassere generelt ansvar for prisene. Makten er etter mitt syn ikke plassert i ledd, men hos aktører. Det er åpenbart at Rema 1000 har makten til å gjøre en liten produsent rik, samtidig som de kjører en annen produsent i grøfta ved å plassere varene deres nede i hjørnet sammen med sukat. Det er likevel ikke rett å si at forhandlerne sitter med makten. Uansett gode meninger og intensjoner er det åpenbart at ingen større kjede har mulighet til å presse ut de store leverandørene. En liten, lokal kjede kunne bestemt seg for å droppe Tine og utelukkende selge meieriprodukter fra mindre leverandører. For de store kjedene er dette umulig, det er rett og slett ikke nok konkurrenter til å levere de nødvendige kvanta. Alternativet til Tine er først og fremst Q-meieriene. Per i dag har ikke de mulighet til å erstatte Tine, men selv om produksjonskapasiteten skulle øke og Q-meieriene overta ville ikke maktbalansen bli nevneverdig forskjøvet. Forskjellen ville først og fremst være at melken kom i ny kartong, Q-meieriene ville måtte kjøpe melken fra Tine.
Et annet moment som gjerne overses i debatten om matvarepriser er hva vi faktisk betaler for. Joda, nordmenn bruker mindre av inntekten på mat. Det betyr likevel ikke at norsk mat er billig, det kan like gjerne bety at nordmenn kjøper billig mat. Frosne grønnsaker er billigere enn ferske, Norvegia er billigere enn Roquefort, og kjøttdeig er billigere enn ytrefilet. Skal man gjøre en sammenligning av matvarepriser i forhold til inntekt må man ta med i betraktningen hva man handler. Norge har de siste årene vært lavpriskjedenes land, med gammel frukt, elendige ferskvaredisker og en overflod av billigvarianter. Og det er ikke vanskelig å finne eksempler på at vi har et billig, men elendig utvalg. Jeg har et par av Jamie Olivers kokebøker hjemme, men lager sjelden mat fra dem. Det er ganske enkelt for mye jobb å få tak i ingredienser. Selv såkalte supermarkeder som Meny mangler ofte det mange utlendinger anser som hverdagslige ingredienser. Og så kan man jo forsøke å finne de litt mer eksotiske tingene, med mindre det er snakk om pakistansk eller vietnamesisk mat ønsker jeg deg lykke til.
Ironisk er det jo at i denne jungelen er de beste grønnsakene også de billigste. Så fremt du bor i en storby eller sentralt på østlandet har du tilgang til innvandrerbutikker som kjøper frukt og grønt direkte fra leverandørene. Dette havner i butikkhyllene samme dag til lavere priser enn på Rimi tvers over gaten, hvor frukten i tillegg har ligget to dager på lastebil og kjølelager...
fredag 27. januar 2012
Nytt år, nye muligheter
Har vært stille en stund, mye takket være en sønn som ikke har sovet like godt i 2012 som i 2011. Nå er jeg på banen igjen, og satser på at 2012 skal bli et produktivt år.
Selvfølgelig vil jeg fortsette å kommentere alt fra økonomi til politikk og sport, med presidentvalget i USA som en mulig høydare. I tillegg er det på tide å komme i gang med litt av det som fikk meg til å starte bloggen i første omgang, nemlig en pappas synspunkt og erfaringer med en nyfødt en.
En større endring er også til vurdering, hvor jeg ser på om jeg skal flytte hele bloggen til WordPress. Det er to hovedårsaker til dette; WordPress har vesentlig bedre støtte på mobil (iPhone), og den støtter trackback i langt større grad enn Blogger.
Selvfølgelig vil jeg fortsette å kommentere alt fra økonomi til politikk og sport, med presidentvalget i USA som en mulig høydare. I tillegg er det på tide å komme i gang med litt av det som fikk meg til å starte bloggen i første omgang, nemlig en pappas synspunkt og erfaringer med en nyfødt en.
En større endring er også til vurdering, hvor jeg ser på om jeg skal flytte hele bloggen til WordPress. Det er to hovedårsaker til dette; WordPress har vesentlig bedre støtte på mobil (iPhone), og den støtter trackback i langt større grad enn Blogger.
torsdag 17. november 2011
Carl I. furtekroken
Carl I. Hagen lærte mye som politiker, men å gi seg på topp var tydeligvis en frase han glemte. Etter et særdeles mislykket comeback som ordførerkandidat hvor han tråkket i klaveret både i forbindelse med 22/7 og et merkelig forslag om spanske fremmedarbeidere, går han nå offentlig ut og furter fordi FrP ikke lenger danser etter hans pipe.
Jeg vurderte å gå inn på hans og Elis uttalelser om hvor uegnet Siv Jensen er som leder som ikke engang klarte å håndtere en liten fillesak, men nøyer meg med å rippe opp i at hun i hvert fall håndterte tiden etter 22/7 vesentlig bedre en Carl.
Derimot tenkte jeg å gå litt inn på det brevet Carl I. sendte etter at han tapte kampvoteringen om en plass i Nobelkomiteen. Han understreker der flere ganger viktigheten og betydningen av at den beste og mest kompetente skal få posisjonen. Samtidig påberoper han seg retten til en verdig avskjed og en posisjon som "gave" for lang og tro innsats i FrP. Med andre ord, den beste skal få plassen, så sant ikke Carl I. vil ha den. Det har kanskje ikke slått hverken han eller Eli at stortingsgruppen i FrP kanskje anså Inger-Marie Ytterhorn som den mest kompetente og best egnede representanten?
Han sier i tillegg at han hadde regnet med at hun ville gi fra seg plassen dersom han ville ha den. Så mye for demokratiske prosesser i FrP altså - men naturligvis, du blir jo alltid valgt på akklamasjon hvis du ikke har motkandidater. Der Carl I. har du gått glipp av en annen leksjon, det blir ikke demokratisk bare fordi man har et valg. De har valg både i Burma og Kina, og det kan se ut som om du har fått din skole der.
Carl I. Hagen bygde FrP, men nå har FrP vokst forbi Carl. Anders Langes parti kunne lenge like gjerne hett Carl I. Hagens parti, men den tiden er over. Carl I. er nå et FrP medlem som alle andre, og hans ønsker er nettopp det: ønsker. De er ikke lenger et vakkert navn på dikterte beslutninger.
Innse det Carl. Du tapte, partiet mente at Inger-Marie Ytterhorn er en bedre representant i Nobelkomiteen. Og vet du hva? Jeg er fullstendig enig. De utspillene du serverte i sommer viste tydelig at fingerspitzgefühlen er forsvunnet, du har ikke lenger kontakt med folket og dine politiske metoder er ikke lenger effktive. Du burde tatt Elis råd og nippet vin i Spania, for perioden i bystyret kan bli lang og tung for en politiker som var vant til å sette dagsorden. Jeg kan tenke meg hva du ville i Nobelkomiteen - der kunne du fått en internasjonal scene for dine utspill, lansert kandidater fra fjern og nær, og ikke minst gått høyt ut i etterkant med din dissens i tilfelle man igjen delte ut en pris ala Obama.
Populistisk? Absolutt. Verdig? Ikke i det hele tatt.
Jeg vurderte å gå inn på hans og Elis uttalelser om hvor uegnet Siv Jensen er som leder som ikke engang klarte å håndtere en liten fillesak, men nøyer meg med å rippe opp i at hun i hvert fall håndterte tiden etter 22/7 vesentlig bedre en Carl.
Derimot tenkte jeg å gå litt inn på det brevet Carl I. sendte etter at han tapte kampvoteringen om en plass i Nobelkomiteen. Han understreker der flere ganger viktigheten og betydningen av at den beste og mest kompetente skal få posisjonen. Samtidig påberoper han seg retten til en verdig avskjed og en posisjon som "gave" for lang og tro innsats i FrP. Med andre ord, den beste skal få plassen, så sant ikke Carl I. vil ha den. Det har kanskje ikke slått hverken han eller Eli at stortingsgruppen i FrP kanskje anså Inger-Marie Ytterhorn som den mest kompetente og best egnede representanten?
Han sier i tillegg at han hadde regnet med at hun ville gi fra seg plassen dersom han ville ha den. Så mye for demokratiske prosesser i FrP altså - men naturligvis, du blir jo alltid valgt på akklamasjon hvis du ikke har motkandidater. Der Carl I. har du gått glipp av en annen leksjon, det blir ikke demokratisk bare fordi man har et valg. De har valg både i Burma og Kina, og det kan se ut som om du har fått din skole der.
Carl I. Hagen bygde FrP, men nå har FrP vokst forbi Carl. Anders Langes parti kunne lenge like gjerne hett Carl I. Hagens parti, men den tiden er over. Carl I. er nå et FrP medlem som alle andre, og hans ønsker er nettopp det: ønsker. De er ikke lenger et vakkert navn på dikterte beslutninger.
Innse det Carl. Du tapte, partiet mente at Inger-Marie Ytterhorn er en bedre representant i Nobelkomiteen. Og vet du hva? Jeg er fullstendig enig. De utspillene du serverte i sommer viste tydelig at fingerspitzgefühlen er forsvunnet, du har ikke lenger kontakt med folket og dine politiske metoder er ikke lenger effktive. Du burde tatt Elis råd og nippet vin i Spania, for perioden i bystyret kan bli lang og tung for en politiker som var vant til å sette dagsorden. Jeg kan tenke meg hva du ville i Nobelkomiteen - der kunne du fått en internasjonal scene for dine utspill, lansert kandidater fra fjern og nær, og ikke minst gått høyt ut i etterkant med din dissens i tilfelle man igjen delte ut en pris ala Obama.
Populistisk? Absolutt. Verdig? Ikke i det hele tatt.
mandag 7. november 2011
Bare en liten ting til...
Leser i dagens aviser, blant annet Aftenposten at Fokus Bank nå setter ned renta for annenhver lånekunde slik at alle nå skal få samme rente. Det er jo vel og bra det, de har til og med sendt ut et brev til kundene sine for å fortelle det. For min del innebar det ingen forskjell, jeg hadde allerede beste rente.
Det var bare en liten ting som de har latt være å si så mye om, men som de sikkert synes det er greit at forsvinner i viraken; renta gikk nettopp opp. Igjen.
Og ja, jeg er klar over at bankrente ikke nødvendigvis har så mye å gjøre med styringsrenta, men når er det faktisk andre gang Fokus setter opp renta denne høsten - så mens styringsrenta har stått i ro har Fokus hevet 0,5%.
Så da sitter man jo litt med følelsen at joda, det var hyggelig at alle fikk lik rente. Det er bare ikke så trivelig når inntrykket er at man gjør dette mens man skjuler en renteheving - jeg er nemlig villig til å sette penger på at Fokus sine samlede renteinntekter nå har steget...
Det var bare en liten ting som de har latt være å si så mye om, men som de sikkert synes det er greit at forsvinner i viraken; renta gikk nettopp opp. Igjen.
Og ja, jeg er klar over at bankrente ikke nødvendigvis har så mye å gjøre med styringsrenta, men når er det faktisk andre gang Fokus setter opp renta denne høsten - så mens styringsrenta har stått i ro har Fokus hevet 0,5%.
Så da sitter man jo litt med følelsen at joda, det var hyggelig at alle fikk lik rente. Det er bare ikke så trivelig når inntrykket er at man gjør dette mens man skjuler en renteheving - jeg er nemlig villig til å sette penger på at Fokus sine samlede renteinntekter nå har steget...
fredag 4. november 2011
Weblogic: Cannot undeploy autodeployed application - solved...
If you're using autodeploy on the Weblogic 10.3 server there is an issue regarding undeployment you should be aware of. (Solution at the very end...)
When autodeploying an application you simply add the application (or files) to the autodeploy folder of your server. The appserver notices the change, and tries to deploy the application. Regarding to the manual, if you want to undeploy the application simply delete the files from the autodeploy folder.
HOWever, what is mentioned in passing is that "undeploying" aka deleting an application that is not in active mode on the appserver will in many cases do nothing. According to the manual, this is because the appserver will not notice the change when the application is in another state, eg. "Installed", "Prepared" etc. This may not be much of an issue until you've deployed an application containing errors that prohibits it from starting.
I named it Weblogic §22, in honor of Catch 22; You cannot undeploy an autodeployed application that is not started, but you want to undeploy the application because it won't start. In my case, I wanted to perform a regular deployment, but then I couldn't start due to conflicts with the autodeployed application.
Trying to delete (aka undeploy) the application using the console yielded "To undeploy an archived deployment unit that was auto-deployed, delete the application from the /autodeploy directory." Deleting the application from /autodeploy yielded nothing, as the application was in "Prepared" state, but then trying to undeploy gave an error that the files could not be found. I also tried restarting, deleting and restarting, adding an empty file and so on and so forth.
The solution turned out to be brutal, but simple:
When autodeploying an application you simply add the application (or files) to the autodeploy folder of your server. The appserver notices the change, and tries to deploy the application. Regarding to the manual, if you want to undeploy the application simply delete the files from the autodeploy folder.
HOWever, what is mentioned in passing is that "undeploying" aka deleting an application that is not in active mode on the appserver will in many cases do nothing. According to the manual, this is because the appserver will not notice the change when the application is in another state, eg. "Installed", "Prepared" etc. This may not be much of an issue until you've deployed an application containing errors that prohibits it from starting.
I named it Weblogic §22, in honor of Catch 22; You cannot undeploy an autodeployed application that is not started, but you want to undeploy the application because it won't start. In my case, I wanted to perform a regular deployment, but then I couldn't start due to conflicts with the autodeployed application.
Trying to delete (aka undeploy) the application using the console yielded "To undeploy an archived deployment unit that was auto-deployed, delete the application from the /autodeploy directory." Deleting the application from /autodeploy yielded nothing, as the application was in "Prepared" state, but then trying to undeploy gave an error that the files could not be found. I also tried restarting, deleting and restarting, adding an empty file and so on and so forth.
The solution turned out to be brutal, but simple:
- Delete contents of all cache and temp folders on the server.
- Search for the applications name in all files in your Weblogic folders.
- Remove everything regarding the application. In my case that was in config.xml and ConsolePreferences.xml
- Restart server
Abonner på:
Innlegg (Atom)