På tide å stikke fingeren i matjorda

Diskusjonen rundt det norske landbruket har pågått i mange år. Priser, nedbygging av matjord, nedleggelse av gårder, kvalitet, kvantitet og tollsatser er alle temaer som har blitt heftig debattert, uten egentlig å komme noe sted. Siste tema ut er kraftfor. Norsk kjøttproduksjon er avhengig av soya fra Brasil, og plutselig er også sommerkotelettene en fare for regnskogen.

Jeg har tidligere snakket om at en sammenligning av priser og hvor stor andel av inntekten som går til mat må ta høyde for hva man handler - det er forskjell på en halv kilo kjøttdeig og en halv kilo parmaskinke. I denne omgang har jeg en annen oppfordring:
Det er på tide å innse at Norge ikke er selvforsynt med mat, og vi vil neppe bli det med mindre vi legger ned noen av de større byene og tvangsflytter folk ut på landet. Sist gang jeg så tall var selvforsyningsgraden under 50%. Hvordan man kommer frem til disse tallene vet jeg ikke, men jeg ville ikke bli overrasket om realiteten viser seg å være enda verre. Blant annet fordi uten importerte soyabønner vil antall kilo kjøtt produsert hvert år gå ned, samtidig som behovet for for til kjøttproduksjon stiger. Det er heller ikke uten videre man kan gå over fra kjøttproduksjon til å dyrke korn eller grønnsaker. Både fordi det tar tid å omstille driften, men i store deler av landet er det faktisk ikke et realistisk alternativ. På mitt eget hjemsted holder man sau på gårdene. Dyrking av korn kan man bare glemme, det som dyrkes på gårdene er i hovedsak gress som skal brukes til vinterforing av dyrene.

Likevel fortsetter man en landbrukspolitikk med en målsetning om selvforsyning som etter hvert fremstår som fullstendig urealistisk, særlig når man blander det med en distriktspolitisk målsetning om flest mulig gårder. Første steg for å få en høyere selvforsyningsgrad burde jo være et så effektivt jordbruk som mulig. Det vil innebære færre og større gårder, ikke mange småbruk. Se samtidig realiteten i øynene, skal Norge være selvforsynt vil det være gjennom fisk og sjømat, da kan man heller vinkle landbruket mot produksjon av kvalitetsvarer og bruke ressursene på å sørge for at man har gode avtaler for kjøp av den maten vi trenger fra utlandet. Reduksjon av tollsatsene vil gjøre Norge til et attraktivt land, en befolkning med høy kjøpekraft og høy bevissthet om mat ville være en drøm for mange av verdens produsenter.