onsdag 16. oktober 2013

Sorry Drillo!

Som sportsidiot og fotballfan har jeg fulgt diskusjonen rundt Drillos avgang, og etter litt tankevirksomhet har jeg landet på følgende:
- Prosessen var ikke god, men samtidig har den ikke virket å være så veldig annerledes enn når en trener sparkes i løpet av tippeligasesongen. Ståle Solbakken ble også utsatt for noe av det samme i Køln når han ble sparket fire kamper før sesongen var over.
- Det er ganske normalt at ny trener innebærer nytt støtteapparat.
- Som trener måles du på resultater, ikke meritter. Sorry Drillo, men at du har gjort fantastiske ting før er ikke en grunn til at du burde få fullføre en miserabel kvallik. Jeg mener, hvor mange mener at Gamsten og Doffen burde hatt fast plass på landslaget fordi de har vært så gode før?
- Den største tabben NFF gjorde var at de ikke byttet trener etter 2012-sesongen.

I hovedsak vil jeg begrunne dette med at den eneste årsaken til at kvalliken endte med èn ubetydelig kamp, og ikke tre-fire, er at vi denne gangen har hatt usannsynlig flaks med andre resultater. Tidligere har landslaget nærmest vært forbannet med usannsynlige resultater i andre kamper - hvem glemmer vel Spanias to mål på overtid i EM 2000?
I sin første periode var Drillo ekstrem med tanke på å vinne alle kampene som skulle vinnes, og i tillegg dra med seg poeng fra kamper vi ikke forventet noe som helst fra. Nederland borte, England borte og hjemme, og så videre. I denne kvalliken var magien fullstendig borte. Vi tapte poengene som bare skulle hentes, og vi var aldri i nærheten når vi måtte vinne.

Selv om Høgmo ikke klarte å snu trenden satt jeg likevel igjen med en helt annen følelse etter kampene. Frem til 3-0 mot Slovenia gav spillet inntrykk av at dette kunne gå, og mot Island så jeg for første gang på årevis et norsk landslag føre en kamp på hjemmebane. I de siste kampene Drillo ledet laget satt jeg aldri med denne følelsen. Da så jeg et lag som ikke evnet å ta grep, når ikke taktikken fungerte var det ingen plan B, ingen gøts, og aldri noe som tydet på at Norge skulle klare å kjempe inn et mål. I stedet så jeg et lag som lå under og likevel ikke evnet å sette press på motstanderen. Ingen Bjørnebye til å slå Flo-pasningen, ingen Flo til å ta i mot pasningen, og ingen alternative angrepsvåpen.

Og når scoringssnittet er på ett mål per kamp sier det seg selv at vi må holde nullen hver gang - i denne kvalliken skjedde det én gang, mot Kypros...

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar