Leste i dag en kronikk (Melbye) fra i forgårs som var bakgrunn for en kronikk (Viken) som ble publisert i Aftenposten i dag, og som jeg fant at stilte noen interessante spørsmål. Jeg er tilhenger av frihet og individualisme, men under den forutsetning at man ser den i sammenheng med samfunnet man lever i. Eller for å si det på en annen måte; er du tilhenger av et skattefritt samfunn kan du ikke samtidig være motstander av privat helsetjeneste.
Dette innlegget handler først og fremst om Melbyes kronikk. Vikens kronikk finner jeg, kanskje ikke helt på jordet, men den virker å ha hengt seg litt opp i tanken om frivillig vs ufrivillig husløs. Jeg er enig med Viken at en forherligelse av en husløs tilværelse er nokså selvsentrert, men jeg tror det er en ganske annen debatt.
Når man forfekter frihet og ønsker å løsrive seg fra samfunnet slik som Melbye gir uttrykk for gjør man en rekke valg. Argumentasjonen handler ofte om å kunne utfolde og utvikle seg selv, og ikke lenger være bundet av krav fra andre. Forlokkende tanker, men vanskeligere enn man kanskje skulle tro. Melbye hevder at et valg om å være husløs ikke er akseptert i samfunnet, og sammenligner det med å være frivillig barnløs. Hun har nok rett, men at man blir sett rart på hvis man frivillig bor på gaten er ikke så veldig merkelig. At det i det hele tatt er i ferd med å bli akseptert, at det faktisk er mulig, er et tegn på et samfunn som har utviklet seg langt. Man skal ikke mange år tilbake i tid før frivillig barnløshet og hjemløshet ikke bare innvirket på din anseelse, det kunne innvirke kraftig på din mulighet for å overleve. Går vi virkelig langt tilbake, til steinaldermennesker og huleboere, var det ikke et alternativ å melde seg ut av samfunnet. Sannsynligheten for å overleve alene uten stamme og hule var minimal. Jakt var i høy grad et lagspill, og når man samtidig skulle forsvare seg mot rovdyr, ta vare på ilden som var tent opp og gjerne samle litt frukt i tillegg ble livet vanskelig. Det var heller ikke gitt at man var velkommen i en annen hule for en natt eller to.
Så i det perspektivet er det ikke så veldig vanskelig å flytte ut i dag. Det som er vanskeligere enn før er å melde seg helt ut av samfunnet. Før var det så enkelt som å gå sin vei. Gikk du et par dager vekk fra hulen, lukket øynene og snurret til du falt for så å gå den veien høyre pekefinger lå, var det absolutt muligheter for aldri se et menneske igjen. I dag er dette verre, blant annet som Melbye påpeker fordi du må ha en adresse slik at staten kan få tak i deg. Og derigjennom kontrollerer deg.
Og det er på dette punktet jeg dels faller av lasset, og dels mener Melbyes frihet blir inkonsistent. Jeg faller av lasset fordi jeg har vansker med å se hvordan staten kontrollerer noen som helst gjennom å ha en adresse de kan sende ting til. Utover at de vet at du, sannsynligvis, dukker opp på dette stedet en gang i blant. Det kan jo hende adressen er til din mor, som så videresender posten til diverse poste restante adresser. Om du har en postboks må du innom, men Lånekassen ligger neppe i buskene utenfor for å sjekke om du faktisk har flyttet til Nord-Norge for å få redusert lånet ditt.
Inkonsistensen oppstår i det man ønsker å løsrive seg fra samfunnet, men fortsatt benytte seg av dets tjenester. Hvordan Melbye stiller seg i denne saken vet jeg ikke, men man risikerer å møte seg selv i døren jevnt og trutt. Som de nordmenn som ønsker å bo i Spania i stedet for i Norge, men som likevel ønsker å behandles i det norske helsevesen. Man har frihet til å bo året rundt i Spania, men ikke med de samme tilbud som når man bor i Norge.
Jeg lurer også litt på om det er bare den fysiske adressen som er problematisk for Melbye. Eventuelt hvilke store prinsipielle forskjeller hun ser på en postboks og en mailboks. I begge tilfeller har man oppgitt et sted å kontaktes, men ved å oppgi bare den ene ønsker man å kontrollere andre uten selv å bli kontrollert. Uansett vil begge deler legge føringer for hvor man kan reise, og hvordan. Det hjelper ikke å få all kommunikasjon via e-post hvis man ønsker å tilbringe 6 måneder på en øde øy. Det hjelper for så vidt ikke med postboks heller, så eksempelet er litt søkt. Derimot er muligheten for å få post til en adresse på landet i Kina sannsynligvis større enn muligheten til å få e-post skrevet på norsk.
Det er jo også slik at det ikke bare er "kjent" kommunikasjon som sendes ut. Joda, du vet når selvangivelsen kommer. Du vet sannsynligvis også at du har blitt tatt i en fotoboks og at det er bot på vei i posten. Det er litt verre å vite at sykehuset fant igjen celleprøvene dine i en fryseboks og at de nå har funnet ut at svulsten din var ondartet. På den annen side, som ufrivillig medlem av samfunnet vil du vel helst ikke at noen skal skjære i deg mens du sover uansett.
For min del skal gjerne Melbye få leve uten adresse, så lenge hun da heller ikke har noen forventninger om skoleplass, studielån, dagpenger eller anledning til å anmelde slusken som stakk av med iPaden hennes. Når det forventes at man har en adresse henger det sammen med den identifiseringen av personer som er nødvendig for at samfunnet skal fungere. Den gang man levde uten annen identifikasjon enn hva man selv fortalte levde man også i et ganske annet samfunn, og selv lenge etter at vi flyttet ut av hula og inn i huset var muligheten til å bryte ut så og si ikke-eksisterende. Samfunnet visste hvem og hvor du var uten adresse, men det skyldtes at samfunnet var landsbyen du bodde i.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Interessante tanker, men du blander sammen Viken og Melbye.
SvarSlettHar ordnet det nå
SlettForøvrig er det ikke slik at rettigheter man har som samfunnsborger er avhengig av at man har en adresse. Det stemmer ikke. Bostedsløse har også rettigheter.
SvarSlettMisforstå meg rett, jeg mener absolutt ikke å ta fra de ufrivillig bostedsløse sine rettigheter. Samtidig tror jeg mange av dem gjerne vil ha en adresse, men de kan ha problemer med å finansiere en postboks eller finne andre løsninger. Mitt poeng er at når du tar et valg om å leve utenfor normen vil, og skal, det ha konsekvenser.
SlettMener du at det å være utenfor normen, skal ha negative konsekvenser?
SlettKjetil
Konsekvensene kan være positive, de kan være negative. I noen tilfeller er det avhengig av personen som opplever dem hvorvidt de er positive eller negative. Hvis det å være utenfor normen ikke hadde konsekvenser ville det også være vanskelig å definere normen. Så blir det opp til hver enkelt å avgjøre om de positive konsekvensene oppveier de negative.
SlettHvis man velger å undervise barna sine hjemme går man utenfor normen om å la dem undervises på skolen. Jeg mener ikke at konsekvensene skal være negative. Man skal ha friheten til å velge, men man kan ikke forvente at samfunnet gjør en ekstra innsats eller tar en ekstra kostnad for ditt valg. For å sette det på spissen; Velger du å undervise barna hjemme kan du ikke forvente at skolen tilbyr en lærer i de fagene du selv ikke behersker. Staten vil stille krav til kvaliteten på undervisningen, og du må selv sørge for at disse fylles.
Når man så, som Melbye, velger å bo uten postadresse er det i mine øyne ikke statens ansvar å lage en spesialordning for henne. Det er heller ikke fornuftig bruk av skattepenger å tilpasse systemet til de få som ønsker å stå utenfor.
Men hun ber ikke om noen "spesialordning" eller at man skal "tilpasse systemet", som du skriver. Problemet med Folkeregisteret hun påpeker i kronikken handler om at de påstår at noe er ulovlig selv om det ikke stemmer. Om hun ber om noe som helst, må det være at det offentlige følger sine egne regler, slik de allerede er formulert.
SlettSå vidt jeg vet er det fullt mulig å anmelde forbrytelser, selv om man ikke har fast bopel. Mener du virkelig at det ikke bør være sånn? Det du skriver kan tyde på det.
Da leser vi muligens kronikken noe forskjellig. Det er riktig at det ikke er ulovlig ikke å ha adresse, men som det påpekes i samtalen med Folkeregisteret: -Det skaper en del problemer. Jeg vet fra førstehåndskjennskap at flere av datasystemene både i offentlig og private organisasjoner krever adresse når man registrerer en person. Årsakene kjenner jeg ikke like godt, men utgangspunktet er sannsynligvis at det er mye som avhenger av hvor man er bosatt. Blant annet kommuneskatt, skjønt skatteloven tar høyde for dette ved å forholde seg til den kommune hvor du sist hadde registrert adresse.
SlettNår det gjelder adgangen til å anmelde forbrytelser er det en påstand satt på spissen. Jeg mener ikke at mangelen på fast bopel skal forhindre deg i å anmelde en forbrytelse, jeg trekker det frem som en konsekvens når jeg forstår Melbye dithen at hennes manglende adresse er ledd i et ønske frihet til å stå utenfor samfunnet.
Kanhende er det jeg som overtolker, men jeg forstår henne dit at hun ønsker friheten til å reise dit hun vil, når hun vil. Hun vil også ha friheten til å si nei. Uten at hun spesifiserer det videre leser jeg det i den retning at hun selv vil avgjøre hvilke deler av samfunnet hun vil delta i, og i hvilken grad det offentlige Norge skal kunne innvirke på hennes liv. Jeg velger da å trekke ut et ekstremt eksempel da jeg mener at man ikke bare kan velge bort det man selv ønsker. Jf. jeg har ikke noe problem med at man ikke ønsker å betale skatt, men da kan man heller ikke forvente å benytte seg av de tjenester som er finansiert via skatteseddelen.
Hallo, jeg falt visst ut av diskusjonen, men plukker gjerne opp tråden igjen nå om du fremdeles er interessert.
SvarSlettJeg synes det er interessant hvordan du går ganske langt i på sette likhetstegn mellom å ikke eie (eller leie) bolig og å stå utenfor samfunnet. Det finnes en god del hjemløse, både de som er det av egen ønske og de som ikke er det. Å definere dem ut av samfunnet mener jeg er uholdbart.
Friheten til å reise har man jo. Livegne var bundet til jorda i middelalderen, men det er jo lenge siden (og det var vel litt annerledes i Norge uansett, men dette kan jeg ikke nok om).
FNs menneskerettighetserklæring slår fast at "Enhver har rett til å bevege seg fritt og til fritt å velge oppholdssted innenfor en stats grenser" og "Enhver har rett til å forlate et hvilket som helst land innbefattet sitt eget og til å vende tilbake til sitt land". Når dette er såpass godt etablert i erklæringer Norge både støtter og arbeider for politisk i internasjonale fora, synes jeg man bør være forsiktig med å veie disse rettighetene opp mot andre rettigheter og si at det ene må gå på bekostning av det andre. Erklæringen slår også fast at
"Enhver har krav på alle de rettigheter og friheter som er nevnt i denne erklæring, uten forskjell av noen art, f. eks. på grunn av rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller annet forhold."
Merk særlig punktet om eiendom. Nå er det riktignok forskjell på generelle prinsipper som dette og konkrete lovtekster, men denne diskusjonen har jo stort sett også holdt seg på det prinsipielle planet.
Jeg mener ikke å plassere dem som ikke har en bolig utenfor samfunnet, men at de som selv ønsker å stå utenfor må ta konsekvensen.
SvarSlettAt Melbye ikke ønsker å eie eller leie en bolig har jeg ingen problemer med, men når hun heller ikke ønsker postadresse og etter mitt syn generelt gir utrykk for at det ikke er hennes problem at det offentlige ikke får kontaktet henne så mener jeg hun utrykker et ønske om å stå utenfor det etablerte samfunnet. Og det bør ha konsekvenser.
Retten til å forlate og vende tilbake til sitt land sier jo heller ingenting om at dette skal være fullstendig uten konsekvenser. Som jeg tidligere har vært inne på er det begrenset hvor lenge du kan oppholde deg i utlandet før du risikerer å miste rettigheter i folketrygden.
Diskusjonen er forøvrig interessant, og det er en problemstilling jeg nok setter på spissen for å belyse den.
Det har åpenbart konsekvenser å leve uten bolig, og det tror jeg de boligløse vet mer om enn noen av oss. En del av dette er rent praktiske konsekvenser. Det er alltid vrient å velge annerledes enn flertallet, og det er kanskje ikke til å unngå.
SvarSlettEt annen spørsmål er om man ut fra et moralsk perspektiv *bør* få konsekvenser for å velge å leve på denne måten. Utover de rent praktiske problemene man ikke kommer utenom, altså.
I mine øyne er svaret på spørsmålet avhengig av flere faktorer enn bare hvorvidt man har et bosted eller ei. Som jeg nevnte ovenfor vil jeg skille mellom dem som ikke ønsker å ha et fast bosted og dem som ikke ønsker å ha en adresse. De som ufrivillig mangler et sted å bo befinner seg i en helt annen situasjon.
SlettAt man velger å være uten bolig vil i utgangspunktet ikke ha andre konsekvenser enn at det kan bli kaldt dersom ingen av vennene dine lenger ønsker å ha deg på sofaen. Dog mener jeg også her at man som frivillig må stille bak de ufrivillig bostedsløse mtp. overnatting på hospits el.
Det jeg mener bør få konsekvenser er når man går videre og heller ikke ønsker å ha en adresse. I kronikken som startet dette sier ikke Melbye noe om hun har et alternativ som e-post, men i ytterste konsekvens kan man jo tenke seg at en person ikke ønsker å være knyttet til et kontaktpunkt. H*n ønsker da friheten til selv å velge når og hvordan noen skal kunne kontakte vedkommende, og det er en frihet jeg mener du ikke får uten å samtidig ofre noe. Melbye selv brukte det offentlige som eksempel på hvem hun ikke ville gi muligheten til å kontakte seg, og det er da min mening at man ikke kan forvente et system som tilrettelegges for dette.
Jeg mener ikke at det offentlige, og andre, skal være rigide, men at det er en grense for hvilken dynamikk og tilpassning til minoriteter man kan forvente. Basert på de menneskerettighetene du tidligere siterte vil det neppe være mulig å pålegge noen i Norge å ha en adresse, men det bør være anledning til å begrense hvilket tilbud man gir i de tilfeller noen velger å leve uten.
Det har jo tidligere vært straffbart både ikke å ha adresse og å være arbeidsløs. Tilbake dit vil vi ikke. Men det er er klart, den dynamikken du beskriver over kommer man jo ikke utenom. Derfor synes jeg der er ålreit at Tone heller ikke krever noe i kronikken sin.
SvarSlettEllers er forskjellen mellom frivillig og ufrivillig hjemløse ikke så rigid som vi kanskje har gjort det til. En ting er jo at noen tar et bevisst valg om ikke å ha en bolig. men det betyr jo ikke at de har masse penger i bakhånd som de uten videre kan kjøpe seg en bolig for om de skulle få lyst til det. Særlig ikke i dagens boligmarked, som man kan slite med å komme seg inn i selv om man er i full jobb.